Når man nå har begynt å tenke rehabilitering og oppussing av gamle bygninger, mangler bare den siste finishen: Man begynner å bygge nybygg i samme stil, slik at man ikke bryter med stedets egenart der man bygger. En slik tanke kan kanskje virke fjern, men interessen for bygninger fra annen halvdel av 1800-tallet er sterkt voksende i befolkningen. De fleste setter pris på bygningene, områder der de er oppusset blir byens mest attraktive boligstrøk; som Frogner, Majorstuen og Grünerløkka er.

Hoveddelen av byens kvartalsbaserte bebyggelse skriver seg fra perioden 1850-1910. Den dominerende stilepoken i dette tidsrommet er historismen, med sin nytolkning av kjente historiske stilepoker og mer eksotiske former. Den siste varianten bidro til utviklingen av jugendstilen mot slutten av nevnte periode. Bygninger i jugendstil er nok likevel som et krydder å regne i Oslo, som står godt til den eldre bygningsmassen. Det er de historistiske områdene i Oslo som gleder oss mest; det er denne epoken som har skapt mye av Oslos identitet.

To andre viktige bestanddeler er de enda eldre bygningene, som er en skattet, men lite dominerende del av byen, og bygningene som er satt opp fra 30-tallet til idag. Den siste av disse gjør at Oslofolk ser på byen som stygg: En haug ugjestmilde, kalde bygninger som skaper utrivelige ørkenstrøk midt i byen. Hva skjedde med Apotekergata og Teatergata? Hvorfor går ingen ettermiddagspromenaden langs Schweigaards gates nedre del? Hvorfor er det utrivelig å bevege seg i Vika-området? Ting kan tyde på at funksjonalismen og dens etterkommere modernisme og post-modernisme er blindspor, enorme arkitektoniske feilskjær. Er det nødvendig med en slik krampaktig nyskapingsiver når det vi hadde var bedre for byens rom? Eller er Ind-Eks-huset pent mens Det engelske kvarter var stygt?

En viktig årsak til funksjonalismens frembrudd var alt det upraktiske tiårene før var hemmet av. Når man ble kvitt lampeolje og hestemøkk, og fikk elektrisitet og lys og luft, og alt ble så mye mer praktisk i hverdagen, ble dette reflektert i boliger som var utformet som bokser, med lav indre takhøyde og store grøntarealer, ble alt så vidunderlig praktisk, og man la alt ved den forgangne tid for hat. Effektivitet og renslighet var nøkkelord for den nye tid. Slik har ikke denne brutale epoken bare bragt uskjønnehet med seg. Det er utviklet så mye som gjør hverdagen mer behagelig. Vi kan bygge boliger til å leve og trives i, i alle mulige former, men tydeligvis ikke innenfor det historistiske stilparadigme. Og årsaken til dette er naturligvis utelukkende manglende vilje, selv om man får høre så mye annet når man forsøker å argumentere for eldre stilforbilder. Rehabiliterings- og gjenoppbyggingstrenden i det siste viser at det er mulig å oppføre bygninger som står i stil med den eldre bebyggelse uten at de nødvendigvis blir umoderne innvendig. Paléet ved Karl Johans gate er et godt eksempel, der man gjenreiste fasadekopier istedet for å rive, og bygge et nytt "Karl Johan-kvartal".

Eieren av Stensbak-gården, VÅR Bank og Forsikring, understreket at den gode takhøyden var en stor fordel når man skulle legge inn alskens nymotens rør, ventilasjon, elektrisitet osv. Også oppnår man å gi positive signaler til «mannen i gata». Men dette siste er vel ikka hva dagens arkitekter vil? God kunst er provoserende, får vi høre, og da er sikkert nyere bygninger i eldre boligstrøk god kunst, for de er vanvittig provoserende (et skrekkelig eksempel er President Harbitz' gate 21, som burde får premie for skrikende dårlig stedstilpasning. Er DETTE genius loci? Dersom parkeringshusetterligning reflekterer stedets egenart, så...).

Det gjenstår et såkalt paradigmeskifte, og det må nødvendigvis komme, men når, og hvordan, vil ingen vite. Det eneste som er klart er at smaken beveger seg i en nostalgisk retning, og møbler får en mer «antikk» utforming, billedkunsten får sin figurativitet tilbake, og da er det vel bare et spørsmål om tid før arkitekturen begaves med evnen til å skue tilbake etter forbilder, og å se an etter omgivelsene hver gang et bygg skal reises. Det er ikke evnen, det er viljen. Lykke til, arkitekter! ... og velkommen etter?

Geir Tandberg Steigan

© 1999 arc!