1492 og alt det
Fra Alhambra i Granada
Artikkel i Klassekampen Å søke sannheten om den arabiske kulturen i Sør-Spania, i Al-Andalus, er ingen lett jobb. Ikke en gang Encyclopoedia Britannica våger å å stole på sine kilder når det gjelder hvor stor og mektig Córdoba var på 800-900-tallet. "Arabiske historikere hevder at byen hadde en million innbyggere," skriver Britannica, og fortsetter: "men tallet er omstridt". Diskusjonen om den arabiske kulturens betydning for Europa og for renessansen er farget av tusen års religiøse motsetninger. Kristenheten har villet se bort fra, tilsløre og bagatellisere arabisk kultur og vitenskap. Det har også langt på vei lykkes. Inkvisisjonen tilintetgjorde millioner av umistelige bøker etter at katolikkene gjennomførte sin Reconquista i 1492. Slik ble betydelige deler av bevismaterialet tilintetgjort for alltid. Ved å fordrive minst 300.000 jøder og muslimer klarte man også å knekke vesentlige deler av intelligensiaen i Al-Andalus. Spørsmålet om det arabiske Spania er altså svært betent. Det handler om det hvite Europas sjølbilde. Europeisk kolonialisme har blitt rettferdiggjort ved å framheve Europa som sivilisasjonens bærer, videreføreren av den greske og romerske høykulturen. Britiske kolonialister talte om "The White Mans Burden", den hvite manns byrde, det vil si forpliktelsen til å spre dette lyset blant barbarene, og sjøl høyresosialistene i den 2. internasjonale før første verdenskrig aksepterte denne oppfatninga. Femhundre års ensomhet Det tvilsomme Columbus-jubileet har på en ufrivillig måte bidratt til å rette søkelys mot de sju hundre årene med maurisk eller arabisk kultur på den iberiske halvøya. Det er Spanias år i år. Det er verdensutstilling i Sevilla og OL i Barcelona. Dermed er det ikke til å unngå at det også blir litt interesse for det andre 1492, nemlig Isabellas og Ferdinands erobring av kongedømmet Granada, som ble kronet med innmarsjen i Alhambra 2. januar 1492. Det er dette 1492 som nærmest har bergtatt undertegnede. Det hele begynte med at jeg leste Amin Maaloufs vakre roman "Leo Afrikaneren" som kom ut på Tiden for noen år siden. Den forteller historien til den arabiske oppdagelsesreisende ibn-Muhammad al-Wazzan eller Leo Africanus som ble født i Granada og som bare var sju år da han og familien ble fordrevet. Også den store jødiske befolkninga i Granada ble fordrevet i 1492 og spredd over store deler av Europa, særlig til Nederland og Balkan. Gjennom Maaloufs verk fikk jeg øynene opp for at 1492 markerer slutten på en høytstående kultur og innledninga på noe annet. Romanen brakte meg til Granada, til de små landsbyene i Alpujarras, oppunder Sierra Nevada, der noen av muslimene holdt stand ennå i nesten hundre år etter Granadas fall til de ble nedkjempet av østerrikske leietropper. Maaloufs bok førte meg seinere til Córdoba, Sevilla, Cadiz, Ronda, andre byer som vitner om hundrevis av år med arabisk kultur. Det har blitt en forsmak på noe stort, fargerikt og fascinerende. Det har blitt en inspirasjon til å riste av seg enda en av de eurosentriske lenkene som det imperialistiske Europa har utstyrt oss med. Hvem var de? Alle lærebøker forteller at i 711 e.Kr. krysset en arabisk militærstyrke under ledelse av Tariq over det vi kaller Gibraltarstredet (av arabisk Jebel-al-Tariq, Tariqs klippe). De møtte liten motstand fra de kristne, visigotiske kongedømmene og la snart hele den iberiske halvøya under seg. En speidertropp nådde så langt nord som til Poitiers i Midt-Frankrike, der de ble slått av Karl Martell i 732. I Europa feires dette slaget som redninga av europeisk sivilisasjon fra de barbariske hordene. Det som ikke nevnes i den sammenhengen er at "hordene" hadde et langt høyere kulturnivå enn Karl Martells analfabeter. Det nevnes heller ikke at det var en ganske ubetydelig styrke som ble slått i 732. Araberne var ikke så interesserte i disse kjølige nordiske traktene. Den tidligste befolkninga i Spania var antakelig baskisk, så kom kelterne og etter dem fønikerne. Fønikerne grunnla byer som Cadiz, Córdoba, Sevilla og Valencia. De skapte oldtidas Tartessos, Bibelens Tarshish, et kultursamfunn i Sør-Spania. De første jødiske gruppene kom i denne perioden. Seinere kom grekerne og romerne. De ble etterfulgt av visigotere, alaner og vandaler under folkevandringstida i begynnelsen av firehundretallet. Befolkninga på Pyreneerhalvøya var altså en herlig blanding av en masse ulike folkegrupper alt før araberne og berberne kom. Muslimene kom til Spania bare 80 år etter profetens død. På denne tida var islam full av livskraft og evne til å ekspandere. I Spania ga de nye herskerne de livegne et tilbud de vanskelig kunne avslå: Alle som gikk over til den nye troen ble frie menn. Dette førte til en masseovergang til den nye religionen. Derfor kan vi gå ut fra at mange av muslimene som levde i Al-Andalus i høymiddelalderen hadde aner i Spania fra lenge før år 711. Dessuten var det vanlig å gifte seg på tvers av de kulturelle og religiøse grensene. På denne måten ble ikke muslimene noe fremmedelement i Andalucia, men enda et element i det fargerike spanske fellesskapet. De muslimene og jødene som ble fordrevet i 1492 var like spanske som alle de andre folkegruppene på halvøya.
Mezquitaen i Córdoba Córdobas gullalder Det virkelige høydepunktet i arabisk sivilisasjon i Al-Andalus var kalifatet i Córdoba. Grunnlaget for denne blomstringstida ble lagt av Abd el-Rahman, en fordrevet prins fra Damaskus som i 756 grunnla emiratet Al-Andalus og begynte å bygge opp et sterkt rike etter mønster av Damaskus. Forbildene ble ikke hentet fra den arabiske ørken, men fra datidas store kulturbyer, Damaskus og Bagdad. Produksjonsmåter, teknikk og vitenskap fra Mesopotamia og Syria ble overført til Al-Andalus og astronomer, filosofer og leger grunnla læreseter for å spre sine kunnskaper til det nye riket. Arabisk handel og kulturutveksling rakk så langt som til Kina og av kineserne lærte de å lage papir og de tok over kompasset og utviklet det videre. Abd el-Rahman 2 gikk i løpet av sin lange regjeringstid (822 i spissen for å gjøre Spania til den mest blomstrende sivilisasjonen i samtida. Córdoba begynte for alvor å gå forbi Damaskus og Bagdad i prakt og rikdom. Rikdommen var først og fremst grunnlag på en genial utnyttelse av vannet. Emiratet og seinere kalifatet tok opp de romerske teknikkene med akvedukter og raffinerte dem. Det ble bygd underjordiske vannledninger, artesiske brønner, vannhjul og et stort system av sidekanaler og stikkrenner. Også det juridiske systemet ble nøye utviklet rundt administrasjonen av vannet. Jakten på det tapte rike En jakt på dette tapte riket, et forsøk på å gjenopprette en kontakt med det som fantes før 1492 kan med fordel begynne i Córdoba (på arabisk: Qurtuba). Hvis du kommer om ettermiddagen sørfra, for eksempel med buss fra Malaga, slik vi gjorde, vil du se den gamle romerske brua over Guadalqivir. Over dette oldtidsminnesmerket dundrer tungtrafikken fram. Det sier noe om kvalitet, men også noe om vandalisme. Hadde brua vært stengt for trafikk, kunne man nærmet seg Córdoba til fots og i stille ettertanke fra Alcalahorra-tårnet. Foran seg ville man da se den arabiske Mezquitaen i det gyldne ettermiddagslyset. Så kunne man tenke på at der foran oss lå det som for tusen år siden var Europas åndelige og kulturelle høyborg. Mezquitaen, eller moskeen, som vi sier, er et av de mest praktfulle byggverkene i Spania. Den er bygd i flere etapper fra bygginga startet under Abd el-Rahman i 780 til den ble fullført under Almanzor på slutten av 900-tallet. Den er kjent for sin skog av søyler og rød-hvite buer som bærer taket. Moskeen i Córdoba minner om en tid da kalifatet i Al-Andalus overgikk Harun al-Rashids Bagdad i prakt og innflytelse. Den er en av de få moskeene som overlevde de kristnes herjinger. Men helt fri har den ikke gått. Midt inne i bygningen er søyleskogen brutt og det er bygd en katedral som er et sant virvar av stilarter. Katedralen er fascinerende nok i seg sjøl hvis den hadde vært bygd alle andre steder. Gullalderens Córdoba hadde brolagte gater, et godt utviklet kloakksystem, gatebelysning og dessuten 900 offentlige bad ett tusen år før Norge fikk sitt første. Kalifene og rikfolka samlet bøker fra alle verdenshjørner, slik at kalifens bibliotek aleine hadde 400.000 bind, og det fantes mange andre store private boksamlinger. Lese- og skrivekunsten var utbredt. I byen ble det drevet forskning i klassisk gresk, indisk og persisk filosofi og vitenskap. Astronomien var høyt utviklet, det samme var matematikken, botanikken og geografien. Et senter for humanisme I Alcalahorra-tårnet finnes et intelligent og vakkert museum som forteller om denne tida og om møtet mellom de tre verdensreligionene nettopp i Córdoba. Det første den besøkende opplever er et møte med fire store tenkere, to muslimer, en jøde og en kristen. Den arabiske filosofen ibn-Rusjd (Averroës på latin) levde og virket i byen. Kristne teologer kan takke ikke minst han for at de fikk innsikt i Aristoteles lære. I Alcalahorra får vi også møte den store jødiske tenkeren Moses ben-Maimon, eller Maimonides og vi får høre kjærlighetsfilosofien til ibn al-Arabi. Vi får også høre tanker om toleranse fra den kristne kongen Alfonso den vise. Kong Alfonso støttet seg i vesentlig grad på muslimske og jødiske lærde og organiserte samarbeidet mellom dem og deres kristne kolleger. Hans budskap får riktignok en dobbelt klang når man kjenner til at den samme Alfonso var ansvarlig for å deportere hele den arabiske befolkninga fra Cadiz. I lange perioder var forholdet mellom jøder, kristne og muslimer i Al-Andalus relativt fredelig. Jødene var integrert i den arabiske økonomien og spilte en nøkkelrolle på en del felter, særlig i Granada. Også de kristne ble respektert, så lenge de ikke spottet profeten. Almohadene og almoravidene, som er betegnelser på to berberiske regimer som invaderte Al-Andalus, skapte to fundamentalistiske perioder, som ikke bare rammet de kristne, men også jødiske tenkere som Maimonides og arabiske filosofer som Ibn Rusjd. Avansert vannøkonomi I Alcalahorra får man se hvor avansert det arabiske landbruket var for tusen år siden. Araberne bygde videre på de romerske vanningssystemene og perfeksjonerte dem med vannhjul, artesiske brønner og underjordiske vannledninger. Det er ingen overdrivelse å si at grunnlaget for rikdommen i Al-Andalus var nettopp den høyt utviklede måten vanningssystemet var bygd ut på. Dette ga også rikelige vannforsyninger til arabernes tallrike bad og til de praktfulle hagene deres. De innførte et stort antall nyttedyr og planter til Andalucia og mente at det var menneskets plikt å utnytte naturen slik at balansen likevel ble opprettholdt. Kunnskapene om planteverdenen gjorde det mulig å utgi en flora i femti bind. Da de kristne erobret Andalucia lot de vanningssystemet forfalle. Noe ødela de ganske enkelt og en anekdote som ikke nødvendigvis er sann, forteller at Isabella krevde at det store vannhjulet i Córdoba skulle ødelegges, fordi det bråkte sånn. Sikkert er det i hvert fall at det avanserte arabiske jordbruket ble ødelagt og at jordene ble lagt ut til beiteland for kveg. For et fritt Andalucia Den spanske dagsavisa El Pais har hatt reportasjer om islams framvekst i dagens Spania. Vi var interessert i å se om vi også kunne finne spor av denne bevegelsen. På vandringene i de maleriske, trange gatene i gamlebyen i Córdoba snublet vi en dag over det islamske senteret i byen; Yama'a islamica de Al-Andalus. I Calle Rey Heredia 28 finnes et kontor som også tilbyr kurser i arabisk og der man kan spise couscous og drikke appelsinblomstte i kafeen. En plakat uttrykte hva muslimene føler for 1492. "En 1492 perdimos todos" I 1492 mistet vi alt! Og deretter det politiske kravet: For et fritt Andalucia. Vi ble utstyrt med et rikt utvalg av brosjyrer og tidsskrifter fra den islamske bevegelsen, som tydeligvis består av både folk med bakgrunn i islam og folk som har konvertert. Tidsskriftene inneholdt mye interessant histroisk stoff, stoff som hadde fortjent et langt bredere publikum. For det er helt klart at den islamske bevegelsen i Andalucia ikke er noen stor massebevegelse. Den hadde tvert om en nokså sekterisk og innadvendt stil, ikke ulik deler av den ytterste venstrefløya. Derimot rører den ved noe i den andalusiske folkesjela når den reiser kravet om et uavhengig Andalucia. I senteret møter vi den marokkanske forretningsmannen Abdenabi el-Houssaïni fra Fez. Han synes det å være i Andalucia er omtrent som å være hjemme og han berømmer spanjerne fordi han aldri har opplevd rasisme der, i motsetning til det fremmedhatet han synes han hadde møtt i Sør-Frankrike. Etter Francos død har regionene fått et ganske sterkt sjølstyre og dette har heller styrket regionalismen enn svekket den. Over alt brukes det grønn-hvite andalusiske flagget ved siden av eller i stedet for det spanske. Språket skiller seg ut, det gjør også kulturen og ikke minst historien. Her vil bevisstheten om Andalucias storhetstid virke inn på langt fler enn den islamske bevegelsen. Men det vil være de arabiske røttene de griper tilbake til. Arkitekturen er arabisk, de keramiske flisene som pryder alle barer og svært mange privathjem er arabiske, musikken, flamencoen, har svært mye arabisk i seg. En erobringsøkonomi Da Isabella og Ferdinand, Los Reyes Católicos, inntok Al-Andalus og drepte eller fordrev jødene og muslimene, knekte de ryggen på den sør-spanske økonomien. Araberne og jødene hadde vært bærere av en høyt utviklet vitenskap, teknologi og filosofi. Det høyt utviklete produksjonsapparatet de hadde skapt i Al-Andalus var bygd på deres kunnskaper. Da de ble borte, og det dreide seg om hundretusener av mennesker, var forutsetninga for rikdommene borte. Lærestedene som opprettholdt og utviklet disse kunnskapene ble ødelagt og mye av litteraturen deres gikk tapt. Det betydde at vanningssystemene ble ødelagt av vanskjøtsel eller dumhet, at transport og produksjonsapparat gikk i stå. Fra å ha vært et av de mest utvikla områdene i Europa ble Andalucia en mer og mer tilbakeliggende provins. Og dette dreier seg om et område som alt på nihundretallet kunne holde oppe Córdoba som en praktfull storby på samme tid som Roma var en ruin med 40.000 sjeler og London og Paris i høyden 30.000 med svært primitive levekår. Gjennom en slik massiv ødeleggelse av produktivkrefter gjorde det katolske kongeparet sitt til at Spania ble avhengig av en plyndringsøkonomi. De sikret seg mye av arabernes og jødenes gull, men ikke grunnlaget for hvordan denne rikdommen ble skapt. Deres neste bytte ble den nye verden, Amerika, hvor plyndringsøkonomien fortsatte. Mens araberne ganske visst hadde erobret Spania med ild og sverd, forvandlet de særlig Al-Andalus til en blomstrende hage. Det kristne Spania erobret Amerika, men la grunnlaget for 500 års underutvikling etter seg. Isabella og Ferdinand skapte en conquistador-økonomi, en erobringsøkonomi, som bare kunne opprettholdes ved fortsatt erobring. Slik ble erobringa av Al-Andalus skjebnesvanger for flere enn araberne og jødene i Sør-Spania. Med 1492 fikk den europeiske kolonialismen sitt første avgjørende gjennombrudd og i fem hundre år har den utviklet en snylterøkonomi som har lagt hele jordkloden under europeisk dominans.
Columbus og arabisk kunnskap Gullet til jødene og araberne kunne brukes til å finansiere den spanske erobringspolitikken. Samtidig var arabernes astronomiske og teknologiske kunnskaper høyst sannsynlig ei forutsetning for reisa til Columbus. Arabiske astronomer hadde fem hundre år tidligere ikke bare forstått at jorda er rund, de hadde også gjort gode beregninger av jordradien. De hadde også studert stjernene i stor detalj, noe som en hver navigatør nødvendigvis måtte trenge. De hadde skapt nøyaktige astrolaber for å beregne stjernenes posisjoner til enhver tid og de hadde utviklet sekstanter og oktanter og de hadde til og med kjennskap til kompasset. Hvor mye av dette Columbus dro nytte av, er det ikke godt å si; antakelig mindre enn han kunne ha gjort, på grunn av de generelle fordommene mot muslimske lærde som var rådende i Castilla. Men han hadde denne kunnskapen og denne teknologien tilgjengelig rundt seg. Etter at Córdoba var tatt av katolikkene i 1236 og Sevilla i 1248 var det Granada under nasride-fyrstene som overtok den førende rollen i den andalusisk-arabiske kulturen. Få steder i verden hadde bedre kunnskapsmessige forutsetninger enn Andalucia rundt 1492. Ikke på grunn av de staute kristne erobrene, for de hadde stort sett et meget lavt kunnskapsnivå, men på grunn av den høye kulturen som var skapt i arabisk Sør-Spania. Dette har til nå vært oversett eller i høy grad bagatellisert. Det har ikke vært trukket fram i forbindelse med 500 års jubileet, enda det ligger så i dagen. Årsaken må være fordommer, for kunnskapene om det arabiske Sør-Spania begynner i dag å bli ganske omfattende. |
