1492 og alt det

Fra Alhambra i Granada

Artikkel i Klassekampen
Av PÂl Steigan

‰ s¯ke sannheten om den arabiske kulturen i S¯r-Spania, i Al-Andalus, er ingen lett jobb. Ikke en gang Encyclopoedia Britannica vÂger   stole p sine kilder nÂr det gjelder hvor stor og mektig CÛrdoba var p 800-900-tallet. "Arabiske historikere hevder at byen hadde en million innbyggere," skriver Britannica, og fortsetter: "men tallet er omstridt".

Diskusjonen om den arabiske kulturens betydning for Europa og for renessansen er farget av tusen Ârs religi¯se motsetninger. Kristenheten har villet se bort fra, tilsl¯re og bagatellisere arabisk kultur og vitenskap. Det har ogs langt p vei lykkes. Inkvisisjonen tilintetgjorde millioner av umistelige b¯ker etter at katolikkene gjennomf¯rte sin Reconquista i 1492. Slik ble betydelige deler av bevismaterialet tilintetgjort for alltid. Ved  fordrive minst 300.000 j¯der og muslimer klarte man ogs  knekke vesentlige deler av intelligensiaen i Al-Andalus. Sp¯rsmÂlet om det arabiske Spania er alts svÊrt betent. Det handler om det hvite Europas sj¯lbilde. Europeisk kolonialisme har blitt rettferdiggjort ved  framheve Europa som sivilisasjonens bÊrer, videref¯reren av den greske og romerske h¯ykulturen. Britiske kolonialister talte om "The White Mans Burden", den hvite manns byrde, det vil si forpliktelsen til  spre dette lyset blant barbarene, og sj¯l h¯yresosialistene i den 2. internasjonale f¯r f¯rste verdenskrig aksepterte denne oppfatninga.

Femhundre Ârs ensomhet

Det tvilsomme Columbus-jubileet har p en ufrivillig mÂte bidratt til  rette s¯kelys mot de sju hundre Ârene med maurisk eller arabisk kultur p den iberiske halv¯ya. Det er Spanias Âr i Âr. Det er verdensutstilling i Sevilla og OL i Barcelona. Dermed er det ikke til  unng at det ogs blir litt interesse for det andre 1492, nemlig Isabellas og Ferdinands erobring av konged¯mmet Granada, som ble kronet med innmarsjen i Alhambra 2. januar 1492. Det er dette 1492 som nÊrmest har bergtatt undertegnede. Det hele begynte med at jeg leste Amin Maaloufs vakre roman "Leo Afrikaneren" som kom ut p Tiden for noen Âr siden. Den forteller historien til den arabiske oppdagelsesreisende ibn-Muhammad al-Wazzan eller Leo Africanus som ble f¯dt i Granada og som bare var sju Âr da han og familien ble fordrevet. Ogs den store j¯diske befolkninga i Granada ble fordrevet i 1492 og spredd over store deler av Europa, sÊrlig til Nederland og Balkan. Gjennom Maaloufs verk fikk jeg ¯ynene opp for at 1492 markerer slutten p en h¯ytstÂende kultur og innledninga p noe annet. Romanen brakte meg til Granada, til de sm landsbyene i Alpujarras, oppunder Sierra Nevada, der noen av muslimene holdt stand enn i nesten hundre Âr etter Granadas fall til de ble nedkjempet av ¯sterrikske leietropper. Maaloufs bok f¯rte meg seinere til CÛrdoba, Sevilla, Cadiz, Ronda, andre byer som vitner om hundrevis av Âr med arabisk kultur. Det har blitt en forsmak p noe stort, fargerikt og fascinerende. Det har blitt en inspirasjon til  riste av seg enda en av de eurosentriske lenkene som det imperialistiske Europa har utstyrt oss med.

Hvem var de?

Alle lÊreb¯ker forteller at i 711 e.Kr. krysset en arabisk militÊrstyrke under ledelse av Tariq over det vi kaller Gibraltarstredet (av arabisk Jebel-al-Tariq, Tariqs klippe). De m¯tte liten motstand fra de kristne, visigotiske konged¯mmene og la snart hele den iberiske halv¯ya under seg. En speidertropp nÂdde s langt nord som til Poitiers i Midt-Frankrike, der de ble slÂtt av Karl Martell i 732. I Europa feires dette slaget som redninga av europeisk sivilisasjon fra de barbariske hordene. Det som ikke nevnes i den sammenhengen er at "hordene" hadde et langt h¯yere kulturniv enn Karl Martells analfabeter. Det nevnes heller ikke at det var en ganske ubetydelig styrke som ble slÂtt i 732. Araberne var ikke s interesserte i disse kj¯lige nordiske traktene. Den tidligste befolkninga i Spania var antakelig baskisk, s kom kelterne og etter dem f¯nikerne. F¯nikerne grunnla byer som Cadiz, CÛrdoba, Sevilla og Valencia. De skapte oldtidas Tartessos, Bibelens Tarshish, et kultursamfunn i S¯r-Spania. De f¯rste j¯diske gruppene kom i denne perioden. Seinere kom grekerne og romerne. De ble etterfulgt av visigotere, alaner og vandaler under folkevandringstida i begynnelsen av firehundretallet. Befolkninga p Pyreneerhalv¯ya var alts en herlig blanding av en masse ulike folkegrupper alt f¯r araberne og berberne kom. Muslimene kom til Spania bare 80 Âr etter profetens d¯d. P denne tida var islam full av livskraft og evne til  ekspandere. I Spania ga de nye herskerne de livegne et tilbud de vanskelig kunne avslÂ: Alle som gikk over til den nye troen ble frie menn. Dette f¯rte til en masseovergang til den nye religionen. Derfor kan vi g ut fra at mange av muslimene som levde i Al-Andalus i h¯ymiddelalderen hadde aner i Spania fra lenge f¯r Âr 711. Dessuten var det vanlig  gifte seg p tvers av de kulturelle og religi¯se grensene. P denne mÂten ble ikke muslimene noe fremmedelement i Andalucia, men enda et element i det fargerike spanske fellesskapet. De muslimene og j¯dene som ble fordrevet i 1492 var like spanske som alle de andre folkegruppene p halv¯ya.

Mezquitaen i CÛrdoba

CÛrdobas gullalder

Det virkelige h¯ydepunktet i arabisk sivilisasjon i Al-Andalus var kalifatet i CÛrdoba. Grunnlaget for denne blomstringstida ble lagt av Abd el-Rahman, en fordrevet prins fra Damaskus som i 756 grunnla emiratet Al-Andalus og begynte  bygge opp et sterkt rike etter m¯nster av Damaskus. Forbildene ble ikke hentet fra den arabiske ¯rken, men fra datidas store kulturbyer, Damaskus og Bagdad. ProduksjonsmÂter, teknikk og vitenskap fra Mesopotamia og Syria ble overf¯rt til Al-Andalus og astronomer, filosofer og leger grunnla lÊreseter for  spre sine kunnskaper til det nye riket. Arabisk handel og kulturutveksling rakk s langt som til Kina og av kineserne lÊrte de  lage papir og de tok over kompasset og utviklet det videre. Abd el-Rahman 2 gikk i l¯pet av sin lange regjeringstid (822 i spissen for  gj¯re Spania til den mest blomstrende sivilisasjonen i samtida. CÛrdoba begynte for alvor  g forbi Damaskus og Bagdad i prakt og rikdom. Rikdommen var f¯rst og fremst grunnlag p en genial utnyttelse av vannet. Emiratet og seinere kalifatet tok opp de romerske teknikkene med akvedukter og raffinerte dem. Det ble bygd underjordiske vannledninger, artesiske br¯nner, vannhjul og et stort system av sidekanaler og stikkrenner. Ogs det juridiske systemet ble n¯ye utviklet rundt administrasjonen av vannet.

Jakten p det tapte rike

En jakt p dette tapte riket, et fors¯k p  gjenopprette en kontakt med det som fantes f¯r 1492 kan med fordel begynne i CÛrdoba (p arabisk: Qurtuba). Hvis du kommer om ettermiddagen s¯rfra, for eksempel med buss fra Malaga, slik vi gjorde, vil du se den gamle romerske brua over Guadalqivir. Over dette oldtidsminnesmerket dundrer tungtrafikken fram. Det sier noe om kvalitet, men ogs noe om vandalisme. Hadde brua vÊrt stengt for trafikk, kunne man nÊrmet seg CÛrdoba til fots og i stille ettertanke fra Alcalahorra-tÂrnet. Foran seg ville man da se den arabiske Mezquitaen i det gyldne ettermiddagslyset. S kunne man tenke p at der foran oss l det som for tusen Âr siden var Europas Ândelige og kulturelle h¯yborg. Mezquitaen, eller moskeen, som vi sier, er et av de mest praktfulle byggverkene i Spania. Den er bygd i flere etapper fra bygginga startet under Abd el-Rahman i 780 til den ble fullf¯rt under Almanzor p slutten av 900-tallet. Den er kjent for sin skog av s¯yler og r¯d-hvite buer som bÊrer taket. Moskeen i CÛrdoba minner om en tid da kalifatet i Al-Andalus overgikk Harun al-Rashids Bagdad i prakt og innflytelse. Den er en av de f moskeene som overlevde de kristnes herjinger. Men helt fri har den ikke gÂtt. Midt inne i bygningen er s¯yleskogen brutt og det er bygd en katedral som er et sant virvar av stilarter. Katedralen er fascinerende nok i seg sj¯l hvis den hadde vÊrt bygd alle andre steder. Gullalderens CÛrdoba hadde brolagte gater, et godt utviklet kloakksystem, gatebelysning og dessuten 900 offentlige bad ett tusen Âr f¯r Norge fikk sitt f¯rste. Kalifene og rikfolka samlet b¯ker fra alle verdenshj¯rner, slik at kalifens bibliotek aleine hadde 400.000 bind, og det fantes mange andre store private boksamlinger. Lese- og skrivekunsten var utbredt. I byen ble det drevet forskning i klassisk gresk, indisk og persisk filosofi og vitenskap. Astronomien var h¯yt utviklet, det samme var matematikken, botanikken og geografien.

Et senter for humanisme

I Alcalahorra-tÂrnet finnes et intelligent og vakkert museum som forteller om denne tida og om m¯tet mellom de tre verdensreligionene nettopp i CÛrdoba. Det f¯rste den bes¯kende opplever er et m¯te med fire store tenkere, to muslimer, en j¯de og en kristen. Den arabiske filosofen ibn-Rusjd (AverroÎs p latin) levde og virket i byen. Kristne teologer kan takke ikke minst han for at de fikk innsikt i Aristoteles lÊre. I Alcalahorra fÂr vi ogs m¯te den store j¯diske tenkeren Moses ben-Maimon, eller Maimonides og vi fÂr h¯re kjÊrlighetsfilosofien til ibn al-Arabi. Vi fÂr ogs h¯re tanker om toleranse fra den kristne kongen Alfonso den vise. Kong Alfonso st¯ttet seg i vesentlig grad p muslimske og j¯diske lÊrde og organiserte samarbeidet mellom dem og deres kristne kolleger. Hans budskap fÂr riktignok en dobbelt klang nÂr man kjenner til at den samme Alfonso var ansvarlig for  deportere hele den arabiske befolkninga fra Cadiz. I lange perioder var forholdet mellom j¯der, kristne og muslimer i Al-Andalus relativt fredelig. J¯dene var integrert i den arabiske ¯konomien og spilte en n¯kkelrolle p en del felter, sÊrlig i Granada. Ogs de kristne ble respektert, s lenge de ikke spottet profeten. Almohadene og almoravidene, som er betegnelser p to berberiske regimer som invaderte Al-Andalus, skapte to fundamentalistiske perioder, som ikke bare rammet de kristne, men ogs j¯diske tenkere som Maimonides og arabiske filosofer som Ibn Rusjd.

Avansert vann¯konomi

I Alcalahorra fÂr man se hvor avansert det arabiske landbruket var for tusen Âr siden. Araberne bygde videre p de romerske vanningssystemene og perfeksjonerte dem med vannhjul, artesiske br¯nner og underjordiske vannledninger. Det er ingen overdrivelse  si at grunnlaget for rikdommen i Al-Andalus var nettopp den h¯yt utviklede mÂten vanningssystemet var bygd ut pÂ. Dette ga ogs rikelige vannforsyninger til arabernes tallrike bad og til de praktfulle hagene deres. De innf¯rte et stort antall nyttedyr og planter til Andalucia og mente at det var menneskets plikt  utnytte naturen slik at balansen likevel ble opprettholdt. Kunnskapene om planteverdenen gjorde det mulig  utgi en flora i femti bind. Da de kristne erobret Andalucia lot de vanningssystemet forfalle. Noe ¯dela de ganske enkelt og en anekdote som ikke n¯dvendigvis er sann, forteller at Isabella krevde at det store vannhjulet i CÛrdoba skulle ¯delegges, fordi det brÂkte sÂnn. Sikkert er det i hvert fall at det avanserte arabiske jordbruket ble ¯delagt og at jordene ble lagt ut til beiteland for kveg.

For et fritt Andalucia

Den spanske dagsavisa El Pais har hatt reportasjer om islams framvekst i dagens Spania. Vi var interessert i  se om vi ogs kunne finne spor av denne bevegelsen. P vandringene i de maleriske, trange gatene i gamlebyen i CÛrdoba snublet vi en dag over det islamske senteret i byen; Yama'a islamica de Al-Andalus. I Calle Rey Heredia 28 finnes et kontor som ogs tilbyr kurser i arabisk og der man kan spise couscous og drikke appelsinblomstte i kafeen. En plakat uttrykte hva muslimene f¯ler for 1492. "En 1492 perdimos todos" I 1492 mistet vi alt! Og deretter det politiske kravet: For et fritt Andalucia. Vi ble utstyrt med et rikt utvalg av brosjyrer og tidsskrifter fra den islamske bevegelsen, som tydeligvis bestÂr av bÂde folk med bakgrunn i islam og folk som har konvertert. Tidsskriftene inneholdt mye interessant histroisk stoff, stoff som hadde fortjent et langt bredere publikum. For det er helt klart at den islamske bevegelsen i Andalucia ikke er noen stor massebevegelse. Den hadde tvert om en noks sekterisk og innadvendt stil, ikke ulik deler av den ytterste venstrefl¯ya. Derimot r¯rer den ved noe i den andalusiske folkesjela nÂr den reiser kravet om et uavhengig Andalucia. I senteret m¯ter vi den marokkanske forretningsmannen Abdenabi el-HoussaÔni fra Fez. Han synes det  vÊre i Andalucia er omtrent som  vÊre hjemme og han ber¯mmer spanjerne fordi han aldri har opplevd rasisme der, i motsetning til det fremmedhatet han synes han hadde m¯tt i S¯r-Frankrike. Etter Francos d¯d har regionene fÂtt et ganske sterkt sj¯lstyre og dette har heller styrket regionalismen enn svekket den. Over alt brukes det gr¯nn-hvite andalusiske flagget ved siden av eller i stedet for det spanske. SprÂket skiller seg ut, det gj¯r ogs kulturen og ikke minst historien. Her vil bevisstheten om Andalucias storhetstid virke inn p langt fler enn den islamske bevegelsen. Men det vil vÊre de arabiske r¯ttene de griper tilbake til. Arkitekturen er arabisk, de keramiske flisene som pryder alle barer og svÊrt mange privathjem er arabiske, musikken, flamencoen, har svÊrt mye arabisk i seg.

En erobrings¯konomi

Da Isabella og Ferdinand, Los Reyes CatÛlicos, inntok Al-Andalus og drepte eller fordrev j¯dene og muslimene, knekte de ryggen p den s¯r-spanske ¯konomien. Araberne og j¯dene hadde vÊrt bÊrere av en h¯yt utviklet vitenskap, teknologi og filosofi. Det h¯yt utviklete produksjonsapparatet de hadde skapt i Al-Andalus var bygd p deres kunnskaper. Da de ble borte, og det dreide seg om hundretusener av mennesker, var forutsetninga for rikdommene borte. LÊrestedene som opprettholdt og utviklet disse kunnskapene ble ¯delagt og mye av litteraturen deres gikk tapt. Det betydde at vanningssystemene ble ¯delagt av vanskj¯tsel eller dumhet, at transport og produksjonsapparat gikk i stÂ. Fra  ha vÊrt et av de mest utvikla omrÂdene i Europa ble Andalucia en mer og mer tilbakeliggende provins. Og dette dreier seg om et omrÂde som alt p nihundretallet kunne holde oppe CÛrdoba som en praktfull storby p samme tid som Roma var en ruin med 40.000 sjeler og London og Paris i h¯yden 30.000 med svÊrt primitive levekÂr. Gjennom en slik massiv ¯deleggelse av produktivkrefter gjorde det katolske kongeparet sitt til at Spania ble avhengig av en plyndrings¯konomi. De sikret seg mye av arabernes og j¯denes gull, men ikke grunnlaget for hvordan denne rikdommen ble skapt. Deres neste bytte ble den nye verden, Amerika, hvor plyndrings¯konomien fortsatte. Mens araberne ganske visst hadde erobret Spania med ild og sverd, forvandlet de sÊrlig Al-Andalus til en blomstrende hage. Det kristne Spania erobret Amerika, men la grunnlaget for 500 Ârs underutvikling etter seg. Isabella og Ferdinand skapte en conquistador-¯konomi, en erobrings¯konomi, som bare kunne opprettholdes ved fortsatt erobring. Slik ble erobringa av Al-Andalus skjebnesvanger for flere enn araberne og j¯dene i S¯r-Spania. Med 1492 fikk den europeiske kolonialismen sitt f¯rste avgj¯rende gjennombrudd og i fem hundre Âr har den utviklet en snylter¯konomi som har lagt hele jordkloden under europeisk dominans.

Erobringen av Almeria slik den er framstilt p Plaza EspaÒa i Sevilla

Columbus og arabisk kunnskap

Gullet til j¯dene og araberne kunne brukes til  finansiere den spanske erobringspolitikken. Samtidig var arabernes astronomiske og teknologiske kunnskaper h¯yst sannsynlig ei forutsetning for reisa til Columbus. Arabiske astronomer hadde fem hundre Âr tidligere ikke bare forstÂtt at jorda er rund, de hadde ogs gjort gode beregninger av jordradien. De hadde ogs studert stjernene i stor detalj, noe som en hver navigat¯r n¯dvendigvis mÂtte trenge. De hadde skapt n¯yaktige astrolaber for  beregne stjernenes posisjoner til enhver tid og de hadde utviklet sekstanter og oktanter og de hadde til og med kjennskap til kompasset. Hvor mye av dette Columbus dro nytte av, er det ikke godt  si; antakelig mindre enn han kunne ha gjort, p grunn av de generelle fordommene mot muslimske lÊrde som var rÂdende i Castilla. Men han hadde denne kunnskapen og denne teknologien tilgjengelig rundt seg. Etter at CÛrdoba var tatt av katolikkene i 1236 og Sevilla i 1248 var det Granada under nasride-fyrstene som overtok den f¯rende rollen i den andalusisk-arabiske kulturen. F steder i verden hadde bedre kunnskapsmessige forutsetninger enn Andalucia rundt 1492. Ikke p grunn av de staute kristne erobrene, for de hadde stort sett et meget lavt kunnskapsnivÂ, men p grunn av den h¯ye kulturen som var skapt i arabisk S¯r-Spania. Dette har til n vÊrt oversett eller i h¯y grad bagatellisert. Det har ikke vÊrt trukket fram i forbindelse med 500 Ârs jubileet, enda det ligger s i dagen. ‰rsaken m vÊre fordommer, for kunnskapene om det arabiske S¯r-Spania begynner i dag  bli ganske omfattende.

PÂl Steigan