I f¯lge bladet Journalisten er Ketil Heyerdahl jurist for Norsk journalistlag. Jeg hÂper for NJs del at han er mer etterrettelig nÂr han representerer dem som jurist enn nÂr han deltar i offentlig debatt. I et intervju i Journalisten gikk han for en tid tilbake til frontalangrep til alle som har kritisert DVD-industriens standpunkter og aksjoner, blant annet ÿkokrims beslag mot unge Jon Johansen. Jeg var en av dem han nevnte ved navn, og kritikken hans var s usakelig og s dÂrlig underbygd, at jeg utfordret ham til en Âpen debatt i Klassekampens spalter. 27. mars kom svaret og jeg merker meg at han ikke har hatt mot til  gjenta en av de sentrale pÂstandene fra intervjuet i Journalisten, nemlig at jeg "gÂr mot opphavsrett". Til gjengjeld slenger han ut en annen og mye grovere pÂstand at jeg "argumenterer prinsipielt for snylting" og at jeg og Cappelens forlag skulle ha gjort oss skyldig i snylting de vi utga CAPLEX multimedia. SÂnne jurister m jo vÊre en gave til NJs motparter. Jeg kommer tilbake til dette. Denne synden skal du ikke f d¯ i, Ketil.

Kryptering, kopibeskyttelse m.m.

Jeg velger  begynne med slutten, med de mindre punktene, for  dr¯fte hovedsp¯rsmÂlet til slutt. KH sp¯r om jeg er for kryptering og kopibeskyttelse for  beskytte opphavsmennenes rettigheter. Sp¯rsmÂlet er feil stilt. Det lar seg ikke gj¯re  beskytte opphavsmenns rettigheter mot enhver kopiering gjennom noen form for kryptering eller kopibeskyttelse. Om jeg er for det eller mot det, spiller ingen rolle, det lar seg ikke gj¯re. Ta lyd, som er det mediet som er dr¯ftet mest i det siste. Uansett om man skulle lykkes i  lage en perfekt kopibeskyttelse p distribusjonsmediet, s skal all digital lyd til sist omdannes til analog lyd. Det finnes ingen kopibeskyttelse i denne verden som kan hindre noen i  ta opp den analoge lyden digitalt for s  reprodusere den som tilnÊrmet perfekte kopier. Disse kopiene vil ikke vÊre identiske kloner av originalen, men fordi opptaksteknologien er blitt s god som den har blitt, vil de vÊre mer lik originalen enn hva for eksempel LP-platene var. Det samme kan gj¯res med video, alts film. Det analoge bildet kan digitaliseres med en slik presisjon at det vil nÊrme seg en perfekt kopi. Dette kan ikke forhindres gjennom noen form for kryptering eller kopibeskyttelse, slik KH tydeligvis tror. Hele forestillinga om en perfekt kopibeskyttelse er en gigantisk illusjon, en illusjon som ikke blir mindre av at USA, som kj¯rer hardest p denne typen tiltak, faktisk er mot de beste krypteringsteknikkene, fordi det gj¯r avlytting s vanskelig!

Drivkreftene bak copyright-hysteriet i USA er tydeligvis klar over at de beveger seg p gyngende grunn, derfor er de for  Âpne for reine politistatmetoder for  komme synderne til livs, bÂde overfor stater, organisasjoner og enkeltpersoner. Og dette er den virkelige trusselen. Det er gjerne to argumenter som kj¯res i spiss: det ene er barneporno og det andre er den lille opphavsmannens Ândsverk. Men det de ¯nsker er vidtgÂende anti-demokratiske fullmakter til  forf¯lge alt som mÂtte true de store mediemonopolenes interesser. Dette kan ikke gj¯res til hovedsak, for da taper de. Derfor trenger de nyttige idioter til  bearbeide opinionen for seg.

KH skriver og snakker vidl¯ftig om internasjonale konserner som fritt kan tilegne seg fruktene av andres arbeid, men han unnlater bÂde  nevne at det faktisk er nettopp disse konsernene som stÂr i spissen for disse ytterliggÂende lobbyene og han unnlater  forholde seg til de store demokratiske problemene dette reiser.

Snylterne Steigan og Cappelen?

Som nevnt innledningsvis hevder KH at jeg argumenterer prinsipielt for snylting og han mer enn antyder at jeg som leksikonredakt¯r og Cappelen som utgiver for  ha gjort oss skyldig i slik snylting ved utgivelsen av CAPLEX multimedia. Dette er grovt til  komme fra en advokat. KH opptrer ikke med den profesjonaliteten som en NJ-advokat b¯r ha. Han burde ha konsultert sin juridiske rÂdgiver f¯r han slynger ut udokumenterte pÂstander av denne typen. La meg derfor ta det med teskje. Jeg var leksikonredakt¯r fra 1985 til 1999. Jeg har hÂndtert rettighetssp¯rsmÂl nÂr det gjelder alle typer medier, og p tross av at, eller rettere: p grunn av at jeg har vÊrt svÊrt tydelig i hva jeg stÂr for, har ingen rettighetsorganisasjoner noensinne kunnet hevde at jeg har krenket deres rettigheter.

Jeg har sitert lyd i CAPLEX, og hevdet at sitatretten m kunne gi meg like stor rett til det som at KH har rett til  sitere min tekst. Et leksikon skal formidle en sammensatt virkelighet og m derfor kunne gi eksempler fra denne virkeligheten i form av sitat. Det ble til og med gjort en egen advokatutredning av dette, jeg tror det var for TONO, der CAPLEX ble vurdert spesielt. Den konklusjonen man kom til var at vÂr praksis kunne forsvares dersom det verket som det ble sitert fra sto i direkte tilknytning til den teksten som omhandlet det, m.a.o. at det ikke bare var reine, frittstÂende lister med lydspor. Og dette praktiserte vi, og vi gikk lenger enn som sÂ, vi la ogs inn internettlenker til ut¯vernes og plateselskapenes hjemmesider, slik at brukerne kunne f ytterligere opplysninger p denne mÂten. Er dette snylting, KH? TONO mente tydeligvis ikke det. Kanskje det heller var slik at en som p denne mÂten fikk en ¯rliten smakebit p et musikkstykke faktisk fikk mer lyst p  skaffe seg originalen? Siden den gangen har "alle" begynt  gj¯re det samme som vi gjorde. P amazon.com eller barnesandnoble.com kan man n lytte til et rikholdig utvalg av lydeksempler f¯r man eventuelt kj¯per plata. Er dette ogs snylting, KH? Eller er det ikke sÂnn at ogs ut¯vende kunstnere har en viss interesse i at verkene deres blir kjent?

Det er ogs mulig  ri denne kjepphesten til d¯de. Bildekunstnernes organisasjon, BONO, krever s h¯ye honorarer (for CAPLEX tre-fire ganger s h¯ye som det Scanpix tok) at vi til vÂr store beklagelse fant  mÂtte utelate bildemessig representasjon av det store flertallet av nyere norske og utenlandske kunstnere. Brukerne merket det knapt, for de fikk mye vakker renessansekunst i stedet. Men er det i interessen til nÂlevende kunstnere  kj¯re en gebyrpolitikk som totalt lukker ¯ynene for folkeopplysning? Og vi snakker her om bilder i skjermoppl¯sning.

Opphavsretten igjen

F¯rste tredel av KHs kronikk bestÂr i en generell innf¯ring i begrepet opphavsrett som jeg ikke finner noen grunn til  kommentere. Den rokker heller ikke ved noe av det jeg har skrevet. Han gir meg til og med rett i at dagens system kan f¯re til at mangfoldiggj¯ringsretten til et stort antall verk havner p f hender. Men han problematiserer det ikke. Han ser ikke rekkevidden. Dette demonstrerer han tydelig litt seinere, nÂr han (for hvilken gang?) feilsiterer meg. N heter det at jeg tror at jeg ikke kan publisere "Brudeferden i Hardanger". Som tidligere leksikonredakt¯r veit jeg sj¯lsagt at Tiedemann og Gudes bilde er i det fri. Det jeg pekte p er at rike multinasjonale medieselskaper kj¯per opp fattige museers rettigheter og i sin konsekvens kan det f¯re til at man i realiteten m betale avgift til medieselskapet for  publisere bilder som i prinsippet skulle vÊrt i det fri. Vil KH virkelig benekte at det er en fare for at det kan skje? Kan virkelig KH garantere oss at intet multinasjonalt selskap vil kunne kj¯pe seg mangfoldiggj¯ringsretten til norske Ândsverk som i prinsippet skulle ha vÊrt i det fri? Hvis han utsteder en slik garanti, er jeg redd han kjenner mindre til det som skjer p dette omrÂdet internasjonalt enn en advokat for NJ burde vÊrt bekjent av. Og hvis han innr¯mmer at det finnes en slik mulighet, hvorfor har han da helt til n benektet mitt hovedpoeng, nemlig at den kulturelle allmenningen stÂr i fare for  bli privatisert?

I forhold til intervjuet i Journalisten, har KH mÂttet moderere seg. Jeg forkaster ikke lenger opphavsretten, jeg stÂr n i fare for det, osv. Men han har fortsatt tungt for  skj¯nne hvorfor jeg betoner det samfunnsmessige, dette med at selv den mest originale kunstner, forfatter eller journalist stÂr i intellektuell gjeld til samfunnet. Poenget med  legge vekt p dette, er at det er dette forholdet som er det etiske grunnlaget for lovbestemmelser som sitatretten, fritt utlÂn p biblioteker osv. Og dette er retter som stÂr i fare dersom copyright-mafiaen i USA fÂr det som den vil.

NÂr det gjelder det ¯konomiske vederlaget til opphavsmannen, s var jeg med vilje utydelig fordi jeg mener det er et forhandlingssp¯rsmÂl. Jeg slo fast at sj¯lsagt skal man ha betalt for sitt arbeid. KH finner dette for dÂrlig, han mener man skal ha den merverdien verket kaster av seg. Vel, i dag gjelder dette til 70 Âr etter at kunstneren er d¯d, og noen presser for  f det opp i 90 Âr. Da snakker vi om barnebarnsbarn av vedkommende, og er det n s opplagt da? Hva har de bidratt med?

Og hvordan beregne merverdien? Profesjonelle fotballspillere krever opphavsrett til vakre scoringer. Slike scoringer brukes til  generere h¯ye seertall som igjen genererer h¯ye reklameinntekter. Hvordan beregnes merverdien her? Og hvis scoring skal vÊre et Ândsverk, hva da med mÂlgivende pasning? Absurd? Ja, men det er ikke min skyld. Det har oppstÂtt en grÂdighetskultur rundt de intellektuelle rettighetene som er helt sjuk. Aksepterer man disse spillereglene bare man sj¯l fÂr en del av kaka, s er det samfunnet og det store flertallet av oss som vil bli sittende igjen med svarteper, mens de 200 st¯rste selskapene i verden fÂr satt en prislapp p alt vi omgir oss med. At NJs advokat ikke ser dette, er et problem, men det gleder meg at mange journalister har sett poenget, blant annet i saka om ÿkokrims ynkelige beslag hos Jon Johansen.

PÂl Steigan, internettrÂdgiver

Noen aktuelle linker