Minneord om far

En aprilmorgen for vel tretten ┬r siden tok jeg et tidlig morgenfly fra Sandnessj»en. Vi fl»y lavt og sola la et svakt r»dskj╩r over landskapet. Jeg leste Gabriel Garcia Marquez' "Hundre ┬rs ensomhet" og var i en tidl»s stemning. Da komponerte jeg et brev til far som jeg f»rst fikk f»rt i pennen fra Italia samme sommer. Brevet var en bekjennelse av min beundring for og min takknemlighet til far. Jeg skrev at "Jo mer erfaring jeg f┬r, jo mer glad er jeg for den oppdragelsen du og mor ga meg. Det er en rik bakgrunn som jeg stadig kan hente ressurser fra. Intellektuelt betydde den sj»lsagt veldig mye, men vel s┬ mye menneskelig. Det har noe med s┬ h»ytidelige ord som respekt og verdighet ┬ gj»re. Men ogs┬ grunnleggende solidaritet og ekthet." Lenger ut i brevet nevner jeg en episode som var typisk for far. Det var i det ber»mte ┬r 1968. Jeg hadde deltatt i et debattprogram p┬ TV om generasjonsmotsetninger og hadde nok sjokkert det besteborgerlige Norge med mine radikale standpunkter. Siden det bare er v┬r familie som heter Steigan, ble far sj»lsagt konfrontert med dette og han svarte p┬ en m┬te som gjorde uutslettelig inntrykk p┬ meg. Han sa: "Hjemme hos oss er det ingen generasjonsmotsetninger." Det var en sterk uttalelse far. Takk for den.

Far ble f»dt p┬ Grorud 9. mai 1914 som yngste s»nn i en barnrik familie. Faren var slakter og g┬rdbruker Hans Olsen Veitvet fra Veitvet g┬rd og moren var Marie Schjerven Christensen, datter av forpakteren p┬ Linderud g┬rd. Fire generasjoner bakover p┬ farfars side var de grorudd»ler. Far bodde de f»rste ┬rene av sitt liv p┬ Bekkensten g┬rd. Om denne tida har han skrevet en varm og noks┬ enest┬ende barnebok som heter "Lillebror og Gr┬pus". Den er enest┬ende fordi den, s┬ vidt jeg kjenner til, er den eneste boka som forteller detaljert om hvordan det var ┬ v╩re barn i Groruddalen under og like etter f»rste verdenskrig, og som forteller om det fra et barns synsvinkel. Historiene fikk Anne og jeg h»re fra vi var bittesm┬, men det skulle vare helt til far var 82 f»r de kom ut i bokform, etter at lille Andr╚ hadde oppfordret ham til ┬ skrive ned historiene og vennen Wilfred Jensenius hadde tegnet massevis av illustrasjoner til den.

I "Lillebror" er det to familiemedlemmer som st┬r fram med en spesiell glans: Det er hans kj╩re s»ster Aase og det er ikke minst Mor. Det kan ikke herske tvil om at far elsket sin mor h»yt. Jeg fikk gleden av ┬ v╩re barnebarn i hennes hjem og jeg skj»nner hvorfor. Hun var en sterk kvinne med en enorm evne til ┬ vise kj╩rlighet. Den morsarven tok far vare p┬ hele livet, og den bare »kte i verdi.

Fra Bekkensten flyttet far til Rognerud ved  stensj»vannet og derfra videre til huset Solbakken i Furuveien p┬ H»yenhall. Der bodde han til han ble arrestert av Gestapo i 1941. ërene p┬ H»yenhall m┬ ha v╩rt spennende. Far fortalte viltre historier om ferder med l»ypestreng ned til kanten av stupet mot dalen, om skihopping som p┬gikk til man slo gjennom sn»en p┬ sletta om v┬ren og sto med sn» til livet. Noe av dette har han fortalt om i boka til H»yenhall vels 75 ┬rs jubileum. Anerkjente historikere har sagt at disse fortellingene er viktig og innholdsrikt kildemateriale for dem. Sj»l veit jeg at de er morsomme, og at de har en humor som aldri g┬r p┬ bekostning av andre. Men skal jeg tro p┬ alle historiene han fortalte, m┬ lille Oliver ha v╩rt en liten Emil i L»nneberga, med mange p┬hitt og hyss.

Far begynte p┬ Blindern og ble den f»rste akademikeren i familien. Som gymnasiast og student ble han ogs┬ aktiv i politikken og i idretten. Han ble med i  stensj» AUF der han skrev revyer og sanger og var redakt»r av forskjellige sm┬ aviser. Han st»ttet fra f»rste »yeblikk den spanske republikkens kamp mot Francos falangister og da det japanske keiserd»mmet overfalt Kina i 1935, skrev far en solidaritetssang til st»tte for det kinesiske folket. Han skrev ogs┬ sanger mot undertrykkinga av de svarte i USA og lagde jubileumshefte til 20-┬rsjubileet til Oktoberrevolusjonen. Sin st»rste skuffelse i politikken opplevde han da ledelsen i AUF forr┬dte den spanske republikken i 1938. Etter et engasjert innlegg p┬ et internt m»te i Oslo Arbeidersamfunn, meldte han seg ut. Noen f┬ ┬r etterp┬ ble han konfrontert med dette innlegget av den nazistiske forh»rslederen p┬ Victoria terrasse. Noen i partiet hadde tatt seg bryet med ┬ registrere fars meninger i et arkiv som tydeligvis kom tyskerne i hende. Etter dette hadde han aldri de helt store illusjonene i forhold til politisk overv┬king her i landet. For ham var Lund-kommisjonens avsl»ringer gammelt nytt.

Far var aktiv i arbeideridretten. Han var en dyktig tikjemper og ble regnet som en lovende junior p┬ 110 m hekk, i kule, stavsprang og lengde. Ja, alt p┬ skolen hentet han flere priser. Diplomene hans hang fortsatt p┬ Teisen skole da jeg begynte der og de hang der enn┬ da Geir begynte p┬ den samme skolen mange ┬r seinere. I arbeideridretten samarbeidet han med sin gode venn Asbj»rn Sunde, seinere kjent som motstandsmannen Oswald. Det var far som fulgte Asbj»rn for ┬ ta farvel da Asbj»rn dro til Spania for ┬ kjempe mot Franco.

P┬ H»yenhall begynte ogs┬ de to andre lidenskapene til far, som i enda h»yere grad skulle prege resten av livet hans. Han var en lidenskapelig botaniker og begynte p┬ en hovedoppgave om den unike floraen omkring  stensj»vannet. Det ble arrestasjonen og oppholdet p┬ Grini og Bardufoss som gjorde at han aldri ble ferdig med den. Men gl»den bevarte han. Han tok meg ofte med p┬ turer rundt  stensj»vannet. Vi botaniserte og han l╩rte meg latinske navn og mye om plantenes voksesteder og bruksm┬ter. En junidag rundt det vannet overoppfylte vi gjerne hele skolekravet om 40 pressede planter p┬ et par timer. Etter at far d»de har jeg funnet fram noen av de blomsterbildene han tok i f»rti┬ra med den gamle Leicaen sin. De er i farger. De er sylskarpe, velkomponerte og tvers gjennom profesjonelle.

Her m┬ jeg si litt om navnet v┬rt. Farfar kuttet ut g┬rdsnavnet Veitvet og holdt seg til det moderne Olsen. Far ville skape seg en egen identitet og lagde navnet Steigan da han bodde p┬ H»yenhall. Det er et ord bygd p┬ norr»n grammatikk og betyr "mannen fra g┬rden ved den bratte veien". Det er bratt p┬ H»yenhall. Etter gammel navneskikk beskriver navnet v┬rt det stedet far bodde.

Far var med i noe som het Arbeiderfoto. De tok bilder av arbeidsliv og demonstrasjoner, av rikfolk og fattigfolk, av streikende og streikebrytere. Han fotograferte blant annet for Arbeiderbladet og fikk b┬de venner og fiender. En slik fiende la ham slik for hat etter en reportasje rett f»r krigen, at det nok var hovedgrunnen til far ble angitt til Gestapo og arrestert i 1941. Men de fant heldigvis aldri de bildene han hadde skjult i et hemmelig rom. Der var det blant annet reproduksjoner av et Quislingfrimerke med en galgel»kke rundt Quislings hode. Med slike bilder i nazistenes hender, hadde jeg neppe st┬tt her.

Far kom tidlig med i motstandskampen. Han var med i ei gruppe av studenter og yngre l╩rere p┬ Blindern som seinere skulle bli et tyngdepunkt i kampen mot okkupasjonen. En gang fikk far en telefon fra Folkeregisteret. Sjefen der hadde kontakt med gruppa og sa p┬ telefonen at de hadde f┬tt problemer med noe ut»y p┬ jobben, s┬ hvis far kunne komme en turÍ Det var Gestapo som hadde razzia, og inne i huset var det 25 falske pass som det var om ┬ gj»re ┬ f┬ ut. Far kom seg inn, men ┬ komme ut med 25 falske pass p┬ kroppen var en annen sak. Inntil ei ung jente hylte opp om at en av tyskere pr»vde ┬ ta henne. I kaoset som fulgte smatt far ut av bygningen. Men han fattet interesse for denne modige jenta. Noen ┬r seinere skulle hun bli mor til Anne og meg.

P┬ Grini og Bardufoss var far tillitsmann for fangene. Han snakket godt tysk og kunne forhandle med fangevokterne. Som moden mann har han brukt erfaringene sine fra krigs┬ra til ┬ advare nye generasjoner mot nazismen. P┬ tross av fangenskapet lot han seg aldri forlede til ┬ bli anti-tysk. Han og mor l╩rte meg tyske arbeidersanger f»r jeg begynte p┬ skolen. Det var nazismen og alt dens vesen de var mot. Og han ville aldri framstille seg som krigshelt. Slikt b»d ham i mot.

P┬ skolen til Ivar og p┬ skolen til Andr╚ og et par andre skoler, holdt han sm┬skoleelevene i sin hule h┬nd n┬r han fortalte om krigen. S╩rlig var han opptatt av ┬ f┬ fram de tause heltene, de som gjorde mye, men aldri skr»t av det, og blant dem var det s╩rlig kvinnenes innsats han framhevet. Elevene p┬ Furuset tegnet ei minnebok til far og en av tredjeklassingene skrev noks┬ veslevoksent: Du snakker godt for deg, Steigan.

Da far kom ut p┬ amnesti i 1944 eide han ikke n┬la i veggen. I det offisielle samfunnets »yne var han som tidligere fange som en kriminell ┬ regne, og det ┬ finne arbeid og bolig var ikke lett. Far og mor giftet seg h»sten 1944. Etter en omflakkende tilv╩relse, som begynte p┬ loftet p┬ Botanisk Museum p┬ T»yen, endte de p┬ Ulsrud. Og kort etter ble jeg f»dt.

To ┬r seinere fikk de lilles»ster Anne, og mor fikk den sjukdommen som skulle torturere henne resten av livet. Vi hadde d┬rlig r┬d. Det var mye sjukdom. Men jeg m┬ bekjenne at vi hadde en lykkelig barndom. Det vi manglet materielt, fikk vi igjen i kj╩rlighet, kj╩rlighet, respekt, omtanke, solidaritet. Far l╩rte meg alt. Han l╩rte meg ┬ hoppe h»yde og ┬ bestemme planter, han l╩rte meg ┬ elske klassisk musikk og ┬ finne sopp. Han l╩rte meg etikk, filosofi og logikk og det ┬ sette opp en lettvegg av to-tom-fire. Han l╩rte meg ┬ like ost og ┬ lage soppretter, han l╩rte meg matematikk, perspektivtegning, fysikk, geografi og historie. Han l╩rte meg ┬ lese Shakespeare p┬ engelsk og ┬ forskale en grunnmur. Og sj»lsagt l╩rte han meg foto. Han viste meg Gjendesheim, Hoved»ya og Fontana di Trevi. Han var en eventyrlig forteller. Han leste Mark Twain s┬ jeg nesten trodde at han sj»l var en barndomsvenn av Huck Finn.

Vi hadde ikke mange ting hjemme, men b»ker hadde vi.

Femti- og sekstitallet var en uhyre kreativ periode i fars liv. Han jobbet p┬ Kommunenes Filmsentral. Han jobbet med skolefilm, dokumentarfilm, han reiste land og strand rundt. Han lagde film om den store etruskerutstillinga i Norge p┬ femtitallet og tegnet kino til Landbruksutstillinga p┬ Ekeberg. For oss barn var det et spesielt privilegium at han f»r tvens tidsalder hadde med seg spillefilmer hjem, som vi s┬ i stua sammen med unga i veien. Han ble laboratoriesjef og drev som fotograf, klipper, regiss»r og underviser. En v┬r var han med p┬ ┬ bygge opp filmutdanninga i Tyskland. Han var aktiv i internasjonalt arbeid med film. Han r»k stadig uklar med byr┬krater og politikere, og sa til meg da jeg var fire ┬r: bli hva du vil, gutten min, bli bare ikke politiker.

Da det ble for trangt i Kommunenes Filmsentral startet han et filmlaboratorium p┬ egen h┬nd. Laboratorieservice skulle bli ett av de st»rste i Norge. Men da var han som startet det skviset ut. Men han levde for filmen og ga seg ikke. Han startet opp undervisninga av teknikere og fotografer i NRK. Han underviste blant annet i optikk og fargel╩re. L╩reb»ker fantes ikke. Han m┬tte skrive dem sj»l. Studentene elsket ham. Han var ogs┬ med p┬ ┬ lage spillefilmer. P┬ den siste Stompafilmen var han regiss»r sammen med Nils-Reinhardt Christensen.

Han begynte i Statens Filmsentral og jobbet igjen med undervisningsfilm. Han var ogs┬ i mange ┬r aktiv i fagforeninga. Som den Reodor Felgen han var, bygde han stands sj»l til l╩rerstevner og annet. I papirene hans finnes sinnrike arbeidstegninger som viser hvordan han tenkte i tre dimensjoner. P┬ mange m┬ter skapte han innholdet i begrepet multimedia en generasjon f»r det ble et begrep. En grunn til at far aldri oppn┬dde den anerkjennelsen han hadde krav p┬, kan v╩re at han l┬ s┬ langt forut for sin tid.

P┬ filmsentralen var han ogs┬ i mange ┬r en aktiv faglig tillitsvalgt som alltid representerte dem som hadde lettest for ┬ bli oversett.

Mor d»de 6. april 1971 etter en lang og f╩l sjukdom. Far s»rget seg nesten i hjel. Vi var oppriktig engstelige for ham, inntil han fant sin kj╩re Erna. Enkemannen og enka fant hverandre en sommerkveld i 1972, og far ble som gjenf»dt. Du reddet livet hans den gangen, Erna. Igjen hadde han n┬ den uslitelige energien, hum»ret, glimtet i »yet og ble aldri trett av ┬ stille opp for andre.

Han stilte opp for Anne og meg, for Finn, Kari, Geir, Ivar, Pia og Anders. Og p┬ samme m┬te stilte han opp for Ernas barn og barnebarn, for Turid, Odd og Eirin, Hanne og Finn Egil, for Ailin, Andr╚, Roy, Roger, Anja, Caroline, Lars-Ren╚ og Chris-Heine. Og for oldebarna. Han stilte opp for venner og kolleger. Vi elsket ham alle sammen. Men far hadde ikke evnen til ┬ be om hjelp til seg sj»l. Det m┬tte man gjette seg til.

Erna var den samlende morsfiguren i denne storfamilien. Den som alltid lagde mer mat enn det p┬ noen m┬te var mulig ┬ spise, som alltid tenkte p┬ f»dselsdager og merkedager og som med uoppslitelig hum»r og vilje holdt det hele sammen. Far husket knapt en merkedag om ikke Erna fortalte ham det, men han ga av sine veldige kunnskaper, av sin fortellerevne, av sitt engasjement, av sin innlevelse og sin respekt. Han var ei kl»ne til ┬ snakke om f»lelser, men han var en mester i ┬ vise kj╩rlighet i praksis. Sammen var de to et kjempemessig kraftsenter, og det er et enormt tap for oss alle at far n┬ er g┬tt bort. Han var en kjempe. En malmfuru i skogen.

Sammen med Erna holdt jeg far i h┬nda da han d»de sist fredag p┬ Sentralsjukehuset i Akershus. Han var svekket av sjukdommen, men fortsatt var mine hender som guttehender i de sv╩re, vakre nevene hans. I S»ndagsposten lagde Otto Nilsen en gang en sang om den vakre Oliver fra Bryn. Otto kjente far, far var fra Bryn, og jeg hadde alltid en mistanke om at navnet ikke var tilfeldig valgt.

I likhet med meg trodde far aldri p┬ noe evig liv. N┬r man er d»d, s┬ er man d»d. Men det finnes et annet liv etter d»den enn det de kristne snakker om. I H┬vam┬l sies det slik:

D»yr fe;
d»yr frendar,
d»yr sj»lv det same.
Men ordet om deg
aldri d»yr
vinn du eit gjetord gj╩vt.

Etterm╩let til en hedersmann d»r aldri. "Minnene lever for alltid," st┬r det p┬ en av kransene her. Far, du er d»d, dette tapet er voldsomt for alle oss som sto deg n╩r. Men samtidig lever du far, du lever i oss, i minnene v┬re, i alt du var for oss. Dette er tr»sten v┬r. Den skal vi hente mye styrke fra.

Takk far!

P┬l Steigan, 17. juli 1998