Hvorfor bomber de Afghanistan?

Det er gode grunner for  ikke tro p at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke p sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i Âr p grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke  tro p at vi her stÂr overfor en Ârsaksrekkef¯lge er at det ganske enkelt tar mye lengre tid  forberede en militÊraksjon av den typen vi n ser enn en snau mÂned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem mÂneder  forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har Âpenbart pr¯vd  vurdere s mange risikofaktorer som mulig. Det finnes ogs etter hvert ganske mange, ogs vestorienterte medier, som BBC International, og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid og noen kilder sier at det ville blitt gjennomf¯rt i oktober uansett, for  komme den strenge afghanske vinteren i forkj¯pet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep p Afghanistan. I f¯lge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins's Nitze School of Advanced International Studies sa i desember 2000 at "USA har i det stille begynt  alliere seg med dem i den russiske regjering som gÂr inn for en militÊraksjon mot Afghanistan, og man har begynt  leke med ideen om et nytt raid for  utslette Osama bin Laden. Inntil man mÂtte vike for lokalt press hadde man begynt  unders¯ke hvilket sentralasiatisk land som kunne vÊre villig til  tillate bruk av sitt territorium for et slikt formÂl." En rekke uavhengige observat¯rer hadde varslet om en forestÂende invasjon i Afghanistan i lang tid f¯r 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det mÂtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet  innr¯mme det.

Men hvorfor skulle USA ¯nske  angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av  skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg  lÂne et ber¯mt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: "The economy, stupid!" Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ¯nske  sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonal saker i oljeselskapet Unocal, fram for en h¯ring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte p bÂde de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og p tilsvarende ressurser lenger ¯st, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I f¯lge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet vÊre p hele 200 milliarder fat. For  f disse olje- og gassmengdene ut p verdensmarkedet trengs det r¯rledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en r¯rledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til uskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til  finne politiske l¯sninger som kunne gj¯re en slik r¯rledning mulig, noe han mente ville tjene bÂde USAs ¯konomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik r¯rledning, og i f¯lge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for  forhandle om prosjektet.

Unocal er for ¯vrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nÂvÊrende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om  bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen vÊre en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas dr¯mmer om blant annet  forsyne det store indiske markedet kan virkeliggj¯res. Og det sp¯rs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassad¯ren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt  se p planene for denne r¯rledningen p nytt "i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen" (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vÊrt s lite interesserte i  stille sp¯rsmÂlet "hvorfor" i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som s viktig at man er villig til  g til krig?

I et foredrag for The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han enn var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

"Herren har ikke sett sitt snitt til  plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom m vi operere i omrÂder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi gÂr dit det er forretninger."

Og Herren har funnet det for godt  plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da m USA dit p en eller annen mÂte. For USA er det helt sentralt  skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilf¯rsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen har lagt opp til at USA m vÊre p jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom  trampe p Kyoto-protokollen truer framtidas klima p kloden. Ved  nekte  begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil vÊre enda mer uforsonlig i kampen om  sikre seg sikker og langsiktig tilgang p olje. Make no mistake, som Bush liker  si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder p at dette har vÊrt en dÂrlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med  klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper  delta i kappl¯pet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen sÊrlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

‰ f¯re olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nÊrliggende l¯sninga. Den er ¯konomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran fÂr langt st¯rre makt over en livsnerve til Vestens ¯konomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe sÊrlig.

Derimot ville en r¯rledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne vÊre bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militÊrbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nÂ, men gitt at Kina lykkes i  holde sin ¯konomiske vekst oppe, vil landets ¯konomi g forbi USAs i rein st¯rrelse i god tid f¯r 2020. Et slikt Kina vil vÊre en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil vÊre avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et n¯kkelsp¯rsmÂl i den framtidige kampen om verdensherred¯mme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske b¯nder. Og s lenge man kan f naive politikere og mediefolk til  tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gj¯re dette uten sÊrlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida. De siste meningsmÂlingene tyder p at det ogs gjelder den nye krigsretorikken.

PÂl Steigan 31. oktober 2001