Hva mener jeg nÂ?

Klassekampen brakte den 30. november et innlegg i "angre-debatten" under tittelen "T¯r du svare, PÂl Steigan?". Det handlet blant annet om Kina, Kambodsja og Pol Pot. Svaret er ganske enkelt ja. Jeg ikke bare t¯r, men gj¯r det svÊrt gjerne. Det har jeg da ogs gjort i en serie intervjuer i radio, tv og aviser gjennom noen tiÂr. Men jeg stiller ikke opp i en gapestokk bare fordi TV2 vil kj¯re enda en runde med anti-kommunisme.

La meg i stedet skrive om Kambodsja og terror og Pol Pot og Kina.

Jeg var i Kambodsja i oktober 1978 og m¯tte Pol Pot, Kieu Sampan og en del andre R¯de Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron ÿgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis bÂde h¯rt og lest historier om terror i Kambodsja f¯r vi dro, men vi var ogs vant til at CIA under hele Vietnam-krigen hadde spredd den typen historier for  dekke over sitt massive folkemord i S¯r¯st-Asia, s vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i f¯lge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen mÂneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker "serbernes folkemord i Kosovo". Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet NATO-kilder at opptil 500.000 albanske menn var "savnet og antakelig d¯de", og ordet folkemord ble slÂtt opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trÂlet landet p jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3000 ofre. Det ble utvilsomt begÂtt grusomme overgrep mot albanerne, men pÂstandene om folkemord var fabrikasjoner og l¯gner beregnet p  f et internasjonalt publikum til  akseptere NATOs folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette p seksti- og syttitallet ogsÂ. Vietnamkrigen hadde lÊrt oss  ikke stole p vestlige medier nÂr det gjaldt angivelige overgrep begÂtt av frigj¯ringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt  rettferdiggj¯re en ny invasjon. S kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. P den ene sida var landet frodig og vakkert, og p den andre sida var det s maltraktert og ¯delagt at det var vanskelig  finne dekkende beskrivelser. Vi s ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida f¯r 1975 som ikke var ¯delagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det s ut som om en sinnssvak kjempe hadde gÂtt berserk med en mektig lj og en enorm plog. Bombekratrene var overalt, palmene var kuttet over p midten. Kambodsja er p st¯rrelse med S¯r-Norge. Da amerikanerne begynte  bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker p dette omrÂdet. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og BÊrum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i Âr etter Âr og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. ÿdeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. SÊrlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske unders¯kelseskommisjonen, som ogs unders¯kte anklagene mot R¯de Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsl¯st  ikke se det som seinere skjedde under R¯de Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med  gjennomf¯re dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gj¯r sÂnt med et land? Hva gj¯r det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke Âssen jeg hadde vÊrt hvis jeg hadde overlevd et sÂnt mareritt. Jeg aner ikke Âssen jeg ville oppf¯rt meg overfor dem av mine "landsmenn" som hadde stÂtt i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov  diskutere det l¯srevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske stÂstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les "De hengtes oppr¯r" av Traven. Han forteller om den Ârelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vÊrt torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske t¯mmerkompanier i Ârevis. Hva skjedde da de reiste seg til oppr¯r? Traven forteller den historien ogsÂ. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men gÂr det virkelig an  se dette l¯srevet fra det systemet som gjorde dem sÂnn? Hvis man gj¯r det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les "To byer" av Charles Dickens. Han var mot jacobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom nÂr han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ¯nsker at folk skal bli sÂnn, m man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis s vi ingen terror da vi bes¯kte Kambodsja, og vi s ingenting som kunne tyde p en militÊr spenning mellom R¯de Khmer og lokalbefolkningen. Vi s tusenvis av mennesker i arbeid, men ingen av de vÊpnede vaktene som i f¯lge utenlandsk presse skulle finnes over alt for  tvinge folk til  jobbe. Det vi s var som sagt et voldtatt og lemlestet land og vi s folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe s dristig som  bryte med den internasjonale ¯konomiske systemet, avskaffe pengene og innf¯rt direkte distribusjon av varer. Det var alts en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen s vi dette som et l¯fterikt eksperiment. I dag vil jeg nÊrmest betrakte det som en desperat handling for  fors¯ke  overleve.

Det at vi ikke s spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begÂtt en helt uakseptabel terror fra R¯de Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. PÂstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske unders¯kelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million d¯de av sult, overbelastning, drap og andre Ârsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall p om lag 750.000 d¯de av alle Ârsaker fra sult og underernÊring til henrettelser.

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sj¯lsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaborat¯rer ble henrettet i det stille f¯r noe rettsoppgj¯r var i gang. Men dels har det ogs sammenheng med R¯de Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lÊrt av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstÂtt innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For  unng dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle r¯ttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan h¯res veldig revolusjonÊrt ut, og jeg har kjent ikke s f snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn  utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme  gj¯re. Resultatet ble at alle som representerte den gamle ¯konomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, ogs smÂborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra R¯de Khmers side ikke kom av en spesiell blodt¯rstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritÊre ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde p viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overs en del elementÊre ¯konomiske og materielle problemer. Hos R¯de Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk f¯rer ogs med seg at nÂr virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten p fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lÊrt av dette er blant annet  innta en innbitt skepsis til vidunderl¯sninger som med "ett slag" eller "p sju Âr" eller liknende skal "fjerne alle rester av kapitalismen". Det har vÊrt pr¯vd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke n¯dvendigvis var dÂrlige eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vÊrt gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Hva s med Kina?
NÂr massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, m jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos d¯d. Der ble han omtalt som "en stor lÊrer for verdens folk". Jeg tror det er nÊrmere sannheten. Mao ledet den st¯rste frigj¯ringskampen og den st¯rste revolusjonen i menneskehetens historie. ‰ avskrive ham p den mÂten enkelte gj¯r, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritÊre sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritÊre Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til  angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme nÂr de s ned p vanlige folk. "Tjen folket! Folket er de virkelige heltene," sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme pr¯vde vi  omsette dette i praksis ved  bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lÊrte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeÂrige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde ogs katastrofale feil. Den st¯rste av dem var "Det store spranget framover". Tidlig p Âttitallet offentliggjorde Kina sin f¯rste landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over  se at to-tre Ârskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vÊrt. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til  reise avgj¯rende innvendinger mot den politikken som ble f¯rt i Kina p slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som d¯de av sult i disse Ârene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn m ha d¯dd av sult og underernÊring, og antakelig var forholda s ekstreme at kvinnene sluttet  f¯de barn. Da jeg bes¯kte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins d¯de mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok "Veiskille" gitt ut p Forlaget Oktober i 1990. De som leser den vil ogs se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som f¯rte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstÂs, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 Âr siden at den amerikanske ¯verstkommanderende i Korea-krigen hadde vÊrt tilhenger av  atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gj¯re landet sj¯lforsynt p grasrotnivÂ. I tillegg fantes det et revolusjonÊrt overmot og en tro p viljens makt over ¯konomien som var nesten grensel¯s. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg s langt og f s alvorlige konsekvenser var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonÊr og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette fÂr de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg st¯ttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vÊrt skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke s bl¯yd og ukritisk som den gangen.

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor stÂr de? Globaliseringa og markedsliberalismen f¯rer til at millioner av mennesker d¯r. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forbl¯r. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen sÊrlig for menn gÂtt dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i oktober at tallet p folk som lever i slaveri eller slaveriliknende forhold i verden har ¯kt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Aldri noensinne har det vÊrt s mange slaver i verden som det er i dag, ikke en gang under h¯ydepunktet for slavehandelen fra Afrika. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. I f¯lge FN skyldes det i h¯y grad globaliseringa. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er rÂvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et ¯konomisk system, og hvis man f¯rst er inne p konsekvensetikk, har dette ¯konomiske systemet mye  svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigj¯ring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med p  bygge det st¯rste ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for  jobbe p en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sj¯lsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg s store mÂl som vi gjorde og jobber s hardt for  lykkes, er det nesten ikke til  unng at man gj¯r feil. Det hadde vÊrt langt verre  ikke pr¯ve. For denne innsatsen har jeg stÂtt p den korte lista til POT og andre overvÂkere i mange Âr. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker p  overvÂke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke lyktes.

Vi fÂr hÂpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss p alle mÂter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Skal de bli det, b¯r de lÊre av vÂre erfaringer, og ikke bare forholde seg til en ondskapsfull parodi p hva vi sto for. Men dersom de vinner fram der vi mÂtte gi tapt, er jeg redd de m forberede seg p svÊrt dÂrlig omtale i VG og TV2.

PÂl Steigan