I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skriver avisa at "Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Kaspihavet kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet (for USA, min anm.) er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet."

Disse ordene får en helt ny dimensjon etter terroraksjonen i USA. Gjennom sin krigserklæring har USA etablert en helt ny situasjon også for landene i Sentral-Asia. Land etter land får kniven på strupen og blir avkrevd støtte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt område.

Kartet viser de foreslåtte alternativene for olje- og gassledninger
Klikk på kartet for å se en større versjon.

Silkeveistrategien

Noe av hensikten med Silk Road Strategy Act er å sikre USA tilgang til olje og gass for å bli mindre avhengig av den ustabile gulfregionen. Men det betyr at USA må skaffe seg en militær posisjon ved Kaspihavet. Derfor er også rørledningen fra Baku via Tiblisi til Çeyhan på sørkysten av Tyrkia (BTC-ledningen) så viktig for USA. Denne ledningen forutsetter, fra USAs ståsted, at landet sikrer seg tungt hegemoni i Georgia og Aserbajdsjan i tillegg til den posisjonen man allerede har i Tyrkia. Det kortsiktige målet er å sikre amerikansk hegemoni fram til oljekildene i Kaspihavet, og det langsiktige målet er å etablere et tilsvarende hegemoni fra Kaspihavets østbredd til Kinas vestgrense.

Silkeveistrategien er ikke Vestens strategi, det er USAs strategi. At EU har en annen dagsorden, bryr Det hvite hus seg fint lite om.

I følge enkelte kilder har Israel en sterk finger med i spillet i sikkerhetsstyrkene i Aserbajdsjan. I så fall skjer det opplagt i full forståelse med USA. Israels nærvær er sannsynligvis rettet mot Iran, kanskje som en motvekt mot Irans innflytelse i Libanon.

USA har siden gisselaksjonen mot den amerikanske ambassaden i Teheran hatt et Iran-kompleks. Iran er en "bandittstat" som i henhold til The Iran Libya Sanction Act skal isoleres og boikottes. Blant annet skal ikke vestlig næringsliv investere i Iran. Denne politikken er nå i ei djup krise. Selskaper som Elf, ENI og Total investerer som aldri før uten at USA har tatt sjansen på å iverksette straffetiltak mot dem. Dette gjør at amerikanske selskaper har begynt å kreve retten til å gjøre det samme. Nylig (juni 2001) tok John Browne, CEO i BP (selskapet er halvt amerikansk), bladet fra munnen overfor visepresident Dick Cheney. Budskapet var krystallklart: BP har ventet lojalt, mens konkurrentene har sikret seg feite kontrakter. Nå må det være slutt. BP ser på prosjekter i Iran til en samlet verdi av 10 milliarder $. Underforstått: får man ikke lov, så tar man seg lov.

Russland

Et godt argument mot økt utskiping av olje fra havner ved Svartehavet er at dette vil føre til en økt miljøbelastning av Bosporos. Dette er Tyrkias trumfkort, og det er et argument som slår an i vide kretser. Som Statoils mann i Baku sa det: "Det kan knapt tenkes noe verre scenario for et oljeselskap enn at en supertanker forliser i Egeerhavet og forurenser feriestedene på de greske øyene." Som et mottrekk til dette argumentet støtter Russland et prosjekt for en ledning som går rundt Bosporos gjennom Bulgaria og Hellas.

Den europeiske union

I mai 2001 kunngjorde Kasakhstan og Elf-Total at de ville gjennomføre en studie av en mulig oljeledning fra Kasakhstan gjennom Turkmenistan til Iran. Prosjektet er en direkte utfordring til det USA-støttede BTC-prosjektet. Få dager etterpå ble det kjent at USA gir 3 millioner kroner til Kasakhstan for å få landet med på BTC.

Hvis det ikke skjer en dramatisk utvikling til det verre i det politiske klimaet i Iran, vil EU-landa snart være inne med full tyngde. Det vil også gjelde iransk sokkel i Kaspihavet. Det er stor interesse for oljevirksomheten i Iran fra internasjonale oljeselskaper. De fleste store land utenom USA var godt representert på oljemessa som ble avholdt i Teheran like etter påske 2001. Også fra norsk side var det foruten Hydro og Statoil, flere norske leverandørbedrifter tilstede. Ved siden av å være Irans største handelspartner (13,7 milliarder $) er EU også finansielt sterkt involvert. Deutsche Bank inngikk 30. mai 2001 en avtale på vegne av et konsortium å låne Iran 1 milliard €, eller ca. 8 milliarder kroner. Kort etter inngikk Royal Dutch Shell og et japansk konsortium å utvikle Azadegan-oljefeltet i Iran for 8 milliarder $.

Når det gjelder de åtte landa som omfattes av den amerikanske Silkeveiloven, har det ikke vært de samme hindringene for europeisk engasjement som i Iran. De er blitt forsøkt integrert i et større europeisk samarbeid gjennom OSSE og Europarådet. Som vanlig har det blitt stilt krav om at de skal respektere demokrati og menneskerettigheter. Det at disse statene er lite annet enn korrupte politistater, har ikke fått lov å ødelegge denne idyllen.

I Norge, hvor man gjerne tror at Vesten har én felles strategi, er det vanlig å se på USAs og Europas dagsorden som to sider av samme sak. Men i Sentral-Asia vil det bli stadig klarere at det dreier seg om to grunnleggende forskjellige strategier. USA ønsker å etablere sitt eget hegemoni i de tidligere sovjetstatene. Dette må nødvendigvis skje i konkurranse med Russland. EU ønsker å integrere disse landa i det større europeiske økonomiske, politiske og etter hvert også militære området. På kort sikt kan denne strategien følges uten at man kommer på kollisjonskurs med Russland, ikke minst fordi EU ikke er noen militærmakt. EUs kamp for hegemoni må derfor skje med økonomiske midler, et felt der Russland ikke utgjør noen trussel. Russland og EU er på sett og vis komplementære stormakter i denne sonen.

Det som skiller Norge ut fra de fleste EU-landa er at vi er en petroleumsstormakt. Statoil og Hydro opererer sammen med BP, Exxon, ENI og Amoco, og kan på noen områder tilby teknologi og knowhow i absolutt verdensklasse. Norsk kapital kan bare forsvare sine investeringer under en europeisk paraply.

BP og Statoil er med i BTC og hevder at dette er ut fra reint forretningsmessige vurderinger. Men det burde være åpenbart at selskap som produserer olje og gass burde være tilhenger av så mange alternativer som mulig, siden det vil presse prisene på transport og gi fleksibilitet i leveransen. Hadde reint forretningsmessige vurderinger ligget til grunn, skulle man sett positivt på ethvert rørledningsprosjekt, også gjennom Iran og Russland.

Iran

Etter den islamske revolusjonen eksisterte det en frykt i nabostatene for den sjiamuslimske "verdensrevolusjonen". Det ble tegnet scenarioer som tok utgangspunkt i hva en fundamentalistisk islamsk bevegelse kunne få til i de muslimskdominerte landa i Sentral-Asia. I dag er det imidlertid få som tror på en eksport av den iranske revolusjonen. I stedet vokser det fram en ny pragmatisme, der Iran later til å bygge allianser i de mest forskjellige retninger. I forhold til Kaspihavet ser Iran tydeligvis Russland som sin likeverdige partner. De eneste internasjonale avtalene som finnes om Kaspihavet er de avtalene Iran hadde med Sovjetunionen (Russland) fra 1920 og 1941.

I prinsippet ønsker Iran et kondominium i Kaspihavet, det vil si et regime for felles utnyttelse av ressursene. Man er svært klar over at dette vil det ikke bli noe av, derfor har man som alternativ lansert et system der hver av de fem landa har 20% hver. Siden Iran har bare 12-13% av kystlinja, kan det kalles et ambisiøst forslag.

Kina

Under Putin er forholdet mellom Russland og Kina blitt betydelig bedre, og USAs råkjør i Irak, på Balkan og i forhold til Taiwan har ikke gjort det vanskelig for de to kjempene å finne felles interesser. Fra russisk side er det tydelig at i dag oppleves ikke Kinas økte innflytelse i Sentral-Asia som like provoserende og farlig som USAs. De to landa har også til dels sammenfallende interesser med Iran.

Russland og Kina har sammen med Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan dannet det som ble kalt "The Shanghai Five". I juni 2001 ble denne løse alliansen til The Shanghai Six ved at også Usbekistan sluttet seg til. De er enige om å bekjempe islamsk separatisme i Xinjiang i Kina og i Tsjetsjenia. De er enige om å bekjempe terrorisme, separatisme og narkotikahandel i hele sonen. I april 2001 ble de enige om å opprette et anti-terroristsenter i Bishkek i Kirgisistan. Og de er opptatt av kampen mot Taliban-regimet i Afghanistan.

Ubalanse ved spillebordet

USAs krigserklæring etter terrorangrepet gir landet helt andre muligheter til å realisere silkeveistrategien. Hvis man klarer å presse eller true et land til å gi seg flybaser, vil USA neppe gi slipp på dem igjen. Og da ser plutselig spillebordet mer fordelaktig ut fra amerikansk synsvinkel. Men det er høyt spill. Ingen fremmed armé har klart å erobre Afghanistan siden Alexander den store, og selv Sovjetunionen, som hadde felles grense med landet, led et katastrofalt nederlag. USA vil ha lange og sårbare transportveier og et uoversiktlig villnis av lokale og regionale konflikter å forholde seg til.

Da jeg i mai i år diskuterte den strategiske situasjonen rundt Kaspihavet med Norges ambassadør i Baku, Olav Berstad, definerte han seg som ikke-optimist og ikke-pessimist. Han så ikke situasjonen som særlig positiv, men han så heller ikke så store trusler om kriger eller borgerkriger i tida som kommer. Berstad kjenner bedre enn de fleste til alle de konfliktene som finnes i området, men han mente at de på sett og vis var brent ut. Armenia har vunnet krigen mot Aserbajdsjan og den abkhasiske motstandsbevegelsen i Georgia har de facto oppnådd autonomi. Dessuten har den tsjetsjenske motstandsbevegelsen i hvert fall lidd et midlertidig nederlag.

Men likevel var det allerede før USAs krigserklæring nok sprengstoff igjen i området til at det kan oppstå nye militære konflikter. Turkmenistan fører et tøft språk mot Aserbajdsjan og ruster opp. Iran har også vist militære muskler overfor Aserbajdsjan. Og om litt kan den nye krigen om Sentral-Asia være i gang, i et område med fire atommakter og en serie skarpe etniske og religiøse konflikter.

Pål Steigan 1. oktober 2001