I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skriver avisa at "Sentral-Asia framstÂr igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og t¯ffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Kaspihavet kan bli et det 21. Ârhundrets parallell til Persiabukta. MÂlet i dette nye spillet (for USA, min anm.) er  gj¯re seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man n¯ytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre r¯rledninger fram til verdensmarkedet."

Disse ordene fÂr en helt ny dimensjon etter terroraksjonen i USA. Gjennom sin krigserklÊring har USA etablert en helt ny situasjon ogs for landene i Sentral-Asia. Land etter land fÂr kniven p strupen og blir avkrevd st¯tte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt omrÂde.

Kartet viser de foreslÂtte alternativene for olje- og gassledninger
Klikk p kartet for  se en st¯rre versjon.

Silkeveistrategien

Noe av hensikten med Silk Road Strategy Act er  sikre USA tilgang til olje og gass for  bli mindre avhengig av den ustabile gulfregionen. Men det betyr at USA m skaffe seg en militÊr posisjon ved Kaspihavet. Derfor er ogs r¯rledningen fra Baku via Tiblisi til «eyhan p s¯rkysten av Tyrkia (BTC-ledningen) s viktig for USA. Denne ledningen forutsetter, fra USAs stÂsted, at landet sikrer seg tungt hegemoni i Georgia og Aserbajdsjan i tillegg til den posisjonen man allerede har i Tyrkia. Det kortsiktige mÂlet er  sikre amerikansk hegemoni fram til oljekildene i Kaspihavet, og det langsiktige mÂlet er  etablere et tilsvarende hegemoni fra Kaspihavets ¯stbredd til Kinas vestgrense.

Silkeveistrategien er ikke Vestens strategi, det er USAs strategi. At EU har en annen dagsorden, bryr Det hvite hus seg fint lite om.

I f¯lge enkelte kilder har Israel en sterk finger med i spillet i sikkerhetsstyrkene i Aserbajdsjan. I s fall skjer det opplagt i full forstÂelse med USA. Israels nÊrvÊr er sannsynligvis rettet mot Iran, kanskje som en motvekt mot Irans innflytelse i Libanon.

USA har siden gisselaksjonen mot den amerikanske ambassaden i Teheran hatt et Iran-kompleks. Iran er en "bandittstat" som i henhold til The Iran Libya Sanction Act skal isoleres og boikottes. Blant annet skal ikke vestlig nÊringsliv investere i Iran. Denne politikken er n i ei djup krise. Selskaper som Elf, ENI og Total investerer som aldri f¯r uten at USA har tatt sjansen p  iverksette straffetiltak mot dem. Dette gj¯r at amerikanske selskaper har begynt  kreve retten til  gj¯re det samme. Nylig (juni 2001) tok John Browne, CEO i BP (selskapet er halvt amerikansk), bladet fra munnen overfor visepresident Dick Cheney. Budskapet var krystallklart: BP har ventet lojalt, mens konkurrentene har sikret seg feite kontrakter. N m det vÊre slutt. BP ser p prosjekter i Iran til en samlet verdi av 10 milliarder $. UnderforstÂtt: fÂr man ikke lov, s tar man seg lov.

Russland

Et godt argument mot ¯kt utskiping av olje fra havner ved Svartehavet er at dette vil f¯re til en ¯kt milj¯belastning av Bosporos. Dette er Tyrkias trumfkort, og det er et argument som slÂr an i vide kretser. Som Statoils mann i Baku sa det: "Det kan knapt tenkes noe verre scenario for et oljeselskap enn at en supertanker forliser i Egeerhavet og forurenser feriestedene p de greske ¯yene." Som et mottrekk til dette argumentet st¯tter Russland et prosjekt for en ledning som gÂr rundt Bosporos gjennom Bulgaria og Hellas.

Den europeiske union

I mai 2001 kunngjorde Kasakhstan og Elf-Total at de ville gjennomf¯re en studie av en mulig oljeledning fra Kasakhstan gjennom Turkmenistan til Iran. Prosjektet er en direkte utfordring til det USA-st¯ttede BTC-prosjektet. F dager etterp ble det kjent at USA gir 3 millioner kroner til Kasakhstan for  f landet med p BTC.

Hvis det ikke skjer en dramatisk utvikling til det verre i det politiske klimaet i Iran, vil EU-landa snart vÊre inne med full tyngde. Det vil ogs gjelde iransk sokkel i Kaspihavet. Det er stor interesse for oljevirksomheten i Iran fra internasjonale oljeselskaper. De fleste store land utenom USA var godt representert p oljemessa som ble avholdt i Teheran like etter pÂske 2001. Ogs fra norsk side var det foruten Hydro og Statoil, flere norske leverand¯rbedrifter tilstede. Ved siden av  vÊre Irans st¯rste handelspartner (13,7 milliarder $) er EU ogs finansielt sterkt involvert. Deutsche Bank inngikk 30. mai 2001 en avtale p vegne av et konsortium  lÂne Iran 1 milliard Ä, eller ca. 8 milliarder kroner. Kort etter inngikk Royal Dutch Shell og et japansk konsortium  utvikle Azadegan-oljefeltet i Iran for 8 milliarder $.

NÂr det gjelder de Âtte landa som omfattes av den amerikanske Silkeveiloven, har det ikke vÊrt de samme hindringene for europeisk engasjement som i Iran. De er blitt fors¯kt integrert i et st¯rre europeisk samarbeid gjennom OSSE og EuroparÂdet. Som vanlig har det blitt stilt krav om at de skal respektere demokrati og menneskerettigheter. Det at disse statene er lite annet enn korrupte politistater, har ikke fÂtt lov  ¯delegge denne idyllen.

I Norge, hvor man gjerne tror at Vesten har Èn felles strategi, er det vanlig  se p USAs og Europas dagsorden som to sider av samme sak. Men i Sentral-Asia vil det bli stadig klarere at det dreier seg om to grunnleggende forskjellige strategier. USA ¯nsker  etablere sitt eget hegemoni i de tidligere sovjetstatene. Dette m n¯dvendigvis skje i konkurranse med Russland. EU ¯nsker  integrere disse landa i det st¯rre europeiske ¯konomiske, politiske og etter hvert ogs militÊre omrÂdet. P kort sikt kan denne strategien f¯lges uten at man kommer p kollisjonskurs med Russland, ikke minst fordi EU ikke er noen militÊrmakt. EUs kamp for hegemoni m derfor skje med ¯konomiske midler, et felt der Russland ikke utgj¯r noen trussel. Russland og EU er p sett og vis komplementÊre stormakter i denne sonen.

Det som skiller Norge ut fra de fleste EU-landa er at vi er en petroleumsstormakt. Statoil og Hydro opererer sammen med BP, Exxon, ENI og Amoco, og kan p noen omrÂder tilby teknologi og knowhow i absolutt verdensklasse. Norsk kapital kan bare forsvare sine investeringer under en europeisk paraply.

BP og Statoil er med i BTC og hevder at dette er ut fra reint forretningsmessige vurderinger. Men det burde vÊre Âpenbart at selskap som produserer olje og gass burde vÊre tilhenger av s mange alternativer som mulig, siden det vil presse prisene p transport og gi fleksibilitet i leveransen. Hadde reint forretningsmessige vurderinger ligget til grunn, skulle man sett positivt p ethvert r¯rledningsprosjekt, ogs gjennom Iran og Russland.

Iran

Etter den islamske revolusjonen eksisterte det en frykt i nabostatene for den sjiamuslimske "verdensrevolusjonen". Det ble tegnet scenarioer som tok utgangspunkt i hva en fundamentalistisk islamsk bevegelse kunne f til i de muslimskdominerte landa i Sentral-Asia. I dag er det imidlertid f som tror p en eksport av den iranske revolusjonen. I stedet vokser det fram en ny pragmatisme, der Iran later til  bygge allianser i de mest forskjellige retninger. I forhold til Kaspihavet ser Iran tydeligvis Russland som sin likeverdige partner. De eneste internasjonale avtalene som finnes om Kaspihavet er de avtalene Iran hadde med Sovjetunionen (Russland) fra 1920 og 1941.

I prinsippet ¯nsker Iran et kondominium i Kaspihavet, det vil si et regime for felles utnyttelse av ressursene. Man er svÊrt klar over at dette vil det ikke bli noe av, derfor har man som alternativ lansert et system der hver av de fem landa har 20% hver. Siden Iran har bare 12-13% av kystlinja, kan det kalles et ambisi¯st forslag.

Kina

Under Putin er forholdet mellom Russland og Kina blitt betydelig bedre, og USAs rÂkj¯r i Irak, p Balkan og i forhold til Taiwan har ikke gjort det vanskelig for de to kjempene  finne felles interesser. Fra russisk side er det tydelig at i dag oppleves ikke Kinas ¯kte innflytelse i Sentral-Asia som like provoserende og farlig som USAs. De to landa har ogs til dels sammenfallende interesser med Iran.

Russland og Kina har sammen med Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan dannet det som ble kalt "The Shanghai Five". I juni 2001 ble denne l¯se alliansen til The Shanghai Six ved at ogs Usbekistan sluttet seg til. De er enige om  bekjempe islamsk separatisme i Xinjiang i Kina og i Tsjetsjenia. De er enige om  bekjempe terrorisme, separatisme og narkotikahandel i hele sonen. I april 2001 ble de enige om  opprette et anti-terroristsenter i Bishkek i Kirgisistan. Og de er opptatt av kampen mot Taliban-regimet i Afghanistan.

Ubalanse ved spillebordet

USAs krigserklÊring etter terrorangrepet gir landet helt andre muligheter til  realisere silkeveistrategien. Hvis man klarer  presse eller true et land til  gi seg flybaser, vil USA neppe gi slipp p dem igjen. Og da ser plutselig spillebordet mer fordelaktig ut fra amerikansk synsvinkel. Men det er h¯yt spill. Ingen fremmed armÈ har klart  erobre Afghanistan siden Alexander den store, og selv Sovjetunionen, som hadde felles grense med landet, led et katastrofalt nederlag. USA vil ha lange og sÂrbare transportveier og et uoversiktlig villnis av lokale og regionale konflikter  forholde seg til.

Da jeg i mai i Âr diskuterte den strategiske situasjonen rundt Kaspihavet med Norges ambassad¯r i Baku, Olav Berstad, definerte han seg som ikke-optimist og ikke-pessimist. Han s ikke situasjonen som sÊrlig positiv, men han s heller ikke s store trusler om kriger eller borgerkriger i tida som kommer. Berstad kjenner bedre enn de fleste til alle de konfliktene som finnes i omrÂdet, men han mente at de p sett og vis var brent ut. Armenia har vunnet krigen mot Aserbajdsjan og den abkhasiske motstandsbevegelsen i Georgia har de facto oppnÂdd autonomi. Dessuten har den tsjetsjenske motstandsbevegelsen i hvert fall lidd et midlertidig nederlag.

Men likevel var det allerede f¯r USAs krigserklÊring nok sprengstoff igjen i omrÂdet til at det kan oppst nye militÊre konflikter. Turkmenistan f¯rer et t¯ft sprÂk mot Aserbajdsjan og ruster opp. Iran har ogs vist militÊre muskler overfor Aserbajdsjan. Og om litt kan den nye krigen om Sentral-Asia vÊre i gang, i et omrÂde med fire atommakter og en serie skarpe etniske og religi¯se konflikter.

PÂl Steigan 1. oktober 2001