Den kommunistiske tanken.

Klassekampen har for f»rste gang p┬ mange ┬r viet diskusjonen om kommunismen stor plass. Det har avisa gjort gjennom ┬ kj»re et firesiders ukommentert essay av Francois Furet, mannen som gjorde seg bemerket ved ┬ erkl╩re den franske revolusjonen for en historisk un»dvendig hendelse. Oppslaget var en skandale, ikke fordi det i og for seg er g╩rnt ┬ gi reaksjon╩re ideologer spalteplass i ei revolusjon╩r avis, men dels fordi artikkelen var d┬rlig og dels fordi Klassekampen ikke p┬ noen m┬te tok stilling til den. Furets artikkel er s┬ d┬rlig, s┬ omtrentlig og s┬ overflatisk at den ikke egner seg som noe utgangspunkt for diskusjon. Slik sett blir oppslaget bare en d┬rlig bruk av trykksverte og papir. Fordelen ved KKs oppslag er at avisa med det har erkl╩rt at den er ┬pen for store artikler om kommunismen og sosialismen, og det b»r hilses verdsettes og benyttes.

Furet erkl╩rer den kommunistiske tanken d»d. For en som gir seg ut for ┬ forst┬ historie, er det forbl»ffende historiel»st ┬ ikke se at denne erkl╩ringa har gjentatt seg mange ganger i historia. Forut for 1848-revolusjonen trodde overklassen at den kommunistiske tanken var d»d for godt. Det er jo den forestillinga Marx spiller p┬ i sine ber»mte, ironiske ord om at det g┬r et sp»kelse over Europa, kommunismens sp»kelse.

Hvorfor kalte Marx kommunismen for et sp»kelse? Jo, fordi de reaksjon╩re kreftene for lengst hadde erkl╩rt den kommunistiske tanken for d»d og begravet. S┬ reiste den seg i 1848 og sendte sjokkb»lger gjennom Europa. I 1815 trodde Den hellige alliansen ogs┬ at den hadde skapt et system som gjorde kommunistiske tanker umulig. Det varte i femten ┬r. Etter julirevolusjonen i 1830 trodde herskerne igjen at de hadde fjernet de kommunistiske ideene for godt. Men p┬ f»rtitallet oppsto den igjen og gikk som en l»peild gjennom det politiske landskapet helt til den ble en pr╩riebrann i 1848. Men p┬ 1860-tallet var den igjen erkl╩rt d»d, til kommunardene satte den ettertrykkelig p┬ dagsordenen i 1871. Slik har det v╩rt gang p┬ gang opp gjennom historia.

Det er vanlig i vulg╩rpressa ┬ sette likhetstegn mellom kommunismen og den kommunistiske tanken p┬ den ene sida og regimene i Sovjetunionen, Kina, Cuba osv. Men den kommunistiske tanken er jo mye eldre enn alt dette. Man finner elementer av den hos Platon, blant de urkristne, hos Thomas Moore, blant de fattige b»ndene i den tyske bondekrigen og blant de mest konsekvente oppr»rerne i den franske revolusjonen. Kommunismen som tanke oppsto ikke med Marx. Den kommunistiske tanken skapes av undertrykkinga. Det er brutal klasseundertrykking og hard utbytting som f┬r folk til ┬ tenke den tanken at det skulle v╩rt veldig fint ┬ slippe dette, fint ┬ ha et samfunn der ingen utbytter andre, et samfunn der arbeidet er en kreativ glede og ikke et mer eller mindre fordekt slaveri for en liten klikk rikfolk.

Den tanken er ikke mer komplisert enn slik den er uttrykt i Ellinors vise:

É dr»mme at vi f┬r en v┬r

da undertr»kkinga p┬ jorda stainse.

Ei ny tid kommer sj»l om fjellan st┬r,

og det blir like fint ┬ jobbe som ┬ dainse.

I dag er begrepet kommunist langt p┬ vei diskreditert i vide kretser, fordi kommunistpartiene i tidligere koloniale og halvf»ydale land utviklet seg til halvf»ydale og korrumperte maktapparater. Men det fjerner ikke behovet for den kommunistiske tanken. General Suharto banker den kommunistiske tanken inn i hodene p┬ indonesiske demonstranter i et desperat fors»k p┬ ┬ banke den ut av hodene deres. Verdensbanken, Pengefondet og denne verdens arrogante og styrtrike kapitalister utf»rer handlinger hver eneste dag som f┬r folk til ┬ dr»mme om det klassel»se samfunnet.

Forel»pig ytrer ikke den kommunistiske tanken seg som en politisk bevegelse. Den ytrer seg i stedet i en forvrengt form i religi»s fundamentalisme. De fattigfolkene i Kairo, Paris og Ankara som vender seg mot Mekka og krever gudsstaten gj»r det som en direkte f»lge av imperialisme og klasseundertrykking. For dem spiller religionen rollen som ┤et hjerte i en hjertel»s verden¬, som Marx sa. (Se Kritikken av Hegels rettsfilosofi.) Men dr»mmen om gudsstaten, et nytt Jerusalem eller hva det m┬tte v╩re, er bare en projisering av de undertryktes lengsler etter et bedre liv. Det h»yst jordiske behovet for ┬ nedkjempe klasseskillene, projiseres forel»pig opp i himlene. Men dette er bare et symptom p┬ at for de undertrykte er jorda fortsatt en jammerdal. F»r eller seinere vil de innse at l»sninga p┬ disse problemene ikke ligger over skyene, men i h»yst jordiske og politiske samfunnsendringer. F»r eller seinere vil de avsl»re de religi»se lederne og kreve endringer her p┬ jorda i stedet for en h»yst tvilsom frelse i det neste liv. N┬r det skjer i masseomfang, vil det v╩re duka for en ny v┬r for den kommunistiske tanken.

Furet kan godt f┬ fire sider i Klassekampen hver eneste uke til ┬ erkl╩re den kommunistiske tanken d»d, men det kommer ikke til ┬ hindre den kommunistiske tanken fra ┬ gjenoppst┬, slik den alltid har gjort. Men hva s┬? Sj»l om den kommunistiske tanken gjenoppst┬r gang p┬ gang, kan det likevel hende at den er urealistisk gang p┬ gang. ë svare p┬ dette sp»rsm┬let er en helt annen utfordring enn ┬ dr»fte Furets borgerlige »nskedr»mmer.

For ┬ n╩rme oss svaret p┬ dette, m┬ vi se p┬ kapitalismens situasjon i dag.

Det er riktig at kapitalismen har seiret over hele verden. Det er dens problem. S┬ lenge den enn┬ den ikke hadde realisert alle ekspansjonsmulighetene sine, l┬ det et vekstpotensial der. N┬ har den trengt ut i de mest avsidesliggende avkroker av verden. Det er ikke lenger mulig ┬ kompensere manglende fornyelse i de kapitalistiske kjerneomr┬dene med ┬ legge jomfruelig mark under seg. Det er ikke en gang mulig ┬ utnytte en verdensomspennende konflikt mellom to systemer til akkumulasjon gjennom militarisering. Den sosialistiske faren var et effektivt v┬pen i USAs hender for ┬ dempe de grunnleggende konfliktene mellom rivaliserende imperialistiske stater. N┬ er hele det virkemiddelet borte.

Under oljekrisa p┬ syttitallet kunne de sentrale imperialistlanda kompensere stagnasjonen i sin egen industri med en l┬nefinansiert vekst i den tredje verden. Dette utl»ste gjeldskrisa som la store »konomier i grus og som til og med rystet b»rsene i den vestlige verden. P┬ ┬ttitallet kunne konfrontasjonen med Sovjetunionen brukes til historiens st»rste milit╩re opprustning, der industrien i mangel av annen vekst fikk et statsfinansiert gigantmarked ┬ st»tte seg p┬.

P┬ kort sikt ble sj»lsagt Sovjetunionens sammenbrudd en ┬pning av nye markeder, nye og billige r┬varekilder og tilgang p┬ ekstremt billig arbeidskraft. Men til n┬ har det jo ikke gitt noen vekst. Vest-Tyskland annekterte DDR og gikk over fra ┬ v╩re netto kapitaleksport»r til ┬ bli netto kapitalimport»r. Tysklands rolle som lokomotiv i EU ble alvorlig undergravd og planene om en valutaunion fikk seg noen skudd for baugen. Til n┬ har ogs┬ Russland v╩rt et tvilsomt investeringsobjekt for vestlig kapital. Den eneste virkelige veksten skjer i  st-Asia og s╩rlig i Kina der tidligere sosialistisk eiendom kapitaliseres og kinesiske arbeidsfolk gj»res til l»nnsslaver for kinesisk og utenlandsk kapital. Denne veksten er imidlertid ikke noen udelt glede for kapitalismen. I samme tempo som Kina rykker opp til ┬ bli en av verdens »konomiske giganter, i samme tempo »ker de indre motsetningene i verdenskapitalismen.

Et annet forhold, som strategisk er enda mer alvorlig for kapitalismen, er det jeg i mangel av noe bedre vil kalle strukturen p┬ verdiskapinga. Den delen av kapitalismen som virkelig kan demonstrere vekst, nemlig telekommunikasjon og datanettverk, har den egenskapen at den tenderer til ┬ skape bruksverdier som det er vanskelig ┬ omdanne til bytteverdier. Gjennombruddet for internett kom som et sjokk for alle de store data- og telekommunikasjonsselskapene. Plutselig ble det mulig ┬ ringe verden rundt for samme pris som ett tellerskritt. En vare som bare for kort tids sia ble omsatt til en betydelig pris, blir p┬ kort tid s┬ billig at den knapt kan prises. Og dette er bare begynnelsen, for det neste blir at andre varer og tjenester som p┬ grunn av h»ye telekostnader har v╩rt knapphetsgoder, ogs┬ vil v╩re tilgjengelig i overm┬l. Det gjelder sj»lsagt i f»rste omgang alle former for informasjon, men sj»l noe s┬ handfast og konkret som tradisjonell industriproduksjon baserer seg i h»y grad p┬ mye informasjon. Deler av denne informasjonen har hatt en h»y pris, p┬ grunn av knapp tilgang. Eksempel: P┬ ┬ttitallet var det mulig ┬ selge datatilgang til Norges lover for en h»y pris gjennom Lovdata. Bare jurister som skriver regninger med gaffel hadde r┬d til ┬ bruke tjenesten. N┬ kan du s»ke i Norges lover gratis, om enn p┬ kanten av loven(!), over nettet. Det vi ser er den f»rste lille begynnelsen p┬ et omfattende sammenbrudd i det verdisystemet som kapitalismen bygger p┬. I lange tider har kapitalen i sin jakt p┬ profitt s»kt ┬ erstatte levende arbeid med maskiner. P┬ dette omr┬det har de lykkes sv╩rt godt, men siden verdien av en vare er summen av den mengden menneskelig arbeid som er nedlagt i framstillinga av den, vil en slik suksess f┬ uventa konsekvenser. Et produksjons- og samfunnssystem bygd p┬ bytteverdi havner i konflikt med sin egen suksess. Hvis vi tenker oss at kapitalen lyktes ett hundre prosent med ┬ erstatte levende arbeid med d»dt arbeid, vil fortsettelsen av den kapitalistiske produksjonsprosessen bli en umulighet. Den eneste logiske, men ogs┬ den eneste mulige samfunnsformasjonen for en slik produksjonsprosess, ville v╩re en bruksverdi»konomi, alts┬ en »konomi der produktenes og tjenestenes bruksverdi ville st┬ i sentrum og ikke deres bytteverdi. N┬ er nok dr»mmen om ┬ erstatte alt menneskelig arbeid med maskiner en urealistisk dr»m, en utopi. Interett melker ikke kyr og skifter ikke m»kkete bleier. Men det er da heller ikke det jeg snakker om. Jeg snakker ikke om et framtidssamfunn der det menneskelige arbeidet blir overfl»dig, men om at samfunn der arbeidet som »konomisk kategori blir trengt ut i utkantene av »konomien. Kapitalen vil n»dvendigvis pr»ve ┬ tviholde p┬ priser som gjenspeiler et tidligere niv┬ p┬ arbeidsproduktiviteten, men dette vil bli stadig mer fiktive og spekulative verdier, og n┬r fiksjonen bryter sammen, bryter grunnlaget for industrier, sektorer eller bransjer sammen. Denne prosessen er allerede langt framskreden. Aller tydeligst ser vi dette i forbindelse med valutahandelen. Bare 5% av verdens valutamengde g┬r med til ┬ betjene verdens handel med varer og tjenester, resten brukes til valutaspekulasjon. I finansverdenen handles det mer i ┤futures¬ og ┤junk bonds¬ enn i virkelige verdier, noe som allerede har utl»st voldsomme finanskriser.

Hvor langt vi har kommet i denne kapitalismens undergraving av sitt eget verdisystem, er det utafor min kompetanse ┬ fastsl┬. Hver enkelt av oss har vansker med ┬ se s┬ mye ut over v┬rt eget korte livsl»p.  konomiske systemers liv m┬les i helt andre m┬lestokker. Men tendensen er det ingen tvil om, og n┬ som hele verden er lagt under kapitalismens fulle og hele kontroll, vil disse tendensene skyte ytterligere fart. Uten noen systemmessig konkurrent vil kapitalismen v┬ge seg p┬ en langt mer brutal utbytting av arbeidskrafta og en langt t»ffere utsjalting av de svakere. Sosialismen er tydeligvis ingen trusel p┬ kort sikt. Dette vil f┬ kapitalens politiske og »konomiske representanter til ┬ bli overmodige, til ┬ se bort fra de djupe og langvarige understr»mningene.

N┬ er ingen tendens uten mottendens. Rundt omkring i verden sp»r man hverandre om hvordan man skal tjene penger p┬ internett, og noen vil sikkert klare det. Nettet er for lengst kvitt sin anarkistiske dyd og er i ferd med ┬ bli en markedsplass. Det vil oppst┬ nye markeder og nye tjenester som kan prises, men det er betegnende for situasjonen at vi her har en teknologidrevet forandring der kapitalistene er p┬ etterskudd n┬r det gjelder ┬ finne profitable nisjer. Tidvis vil man ogs┬ lykkes i ┬ motvirke undergravinga av bytteverdien. Ved hjelp av strengt lovverk og knallharde sanksjoner kan man holde prisene oppe p┬ et kunstig niv┬. Prisen p┬ CD-plater er et aktuelt eksempel. Produksjonen av dem koster nesten ingenting og krever sv╩rt lite arbeidskraft, men plateselskapene har lykkes i ┬ holde prisene oppe p┬ et h»yt niv┬. Denne monopolistiske prisfastsettelsen skjer under dekke av ┬ verne om verdien av intellektuelt arbeid. Men det er ikke kunstneren, forfatteren eller designeren som sitter igjen med gevinsten, men det internasjonale monopolet som har kj»pt opp rettighetene og som utnytter sin monopolstilling til utpresning. Men akkurat som IBM-klonene fra  sten sendte PC-prisene i fritt fall, vil internett, private CD-brennere, billige skannere osv. sl┬ beina under slike monopoler. Ogs┬ det intellektuelle arbeidet vil m»te mye av den samme skjebnen som det fysiske arbeidet.

Mens den kommunistiske tanken synes ┬ v╩re begravd, i hvert fall for folk som bare ser overflatefenomener, ser vi at den moderne kapitalismen for ┬ virkeliggj»re sine kortsiktige m┬l, legger vilk┬ra bedre til rette for kommunismen, dvs. bruksverdisamfunnet, enn noen gang tidligere i historien. I det rabiate rotteracet for ┬ tyne merverdi ut av folk over hele kloden, vil kapitalismen gjenskape dr»mmen om kommunismen for n-te gang. N┬r disse to tendensene m»tes, vil muligheten for et virkelig kommunistisk samfunn for alvor v╩re til stede. Vi snakker da ikke om en krigskommunisme, basert p┬ n»dens n»dvendighet, slik de famlende fors»kene vi hittil har sett. Vi snakker om en grunnleggende samfunnsendring som blir en »konomisk og teknologisk n»dvendighet.

Noen vil sikkert oppleve dette som gammeldags determinisme, en tro p┬ at framtida g┬r p┬ skinner. Et lite skritt p┬ veien vil jeg gi dem rett, kapitalismen har indre lovmessigheter som den ikke klarer ┬ kvitte seg med. Det er disse som skaper n»dvendigheten av kommunismen. Om menneskeheten vil lykkes i ┬ gj»re det n»dvendige, er en annen sak. Det er blant annet et politisk sp»rsm┬l. Det kan sj»lsagt tenkes at de n»dvendige forandringene ikke skjer, og at menneskeheten gradvis forg┬r i kriger og »kologiske »deleggelser. Derfor kommer vi aldri utenom den politiske kampen om huene til folk. Valget st┬r slik Rosa Luxemburg formulerte det: Sosialisme eller barbari. Kapitalismens midlertidige triumf har ikke gjort dette perspektivet mindre aktuelt. P┬ den andre sida ser vi alt n┬ konturene av hva det er mulig ┬ skape dersom verden frigj»res fra kapitalismens rovdrift. Derfor blir det b┬de n»dvendig og meningsfylt ┬ sl┬ss for et nytt samfunn.

P┬l Steigan