Privatisering av den kulturelle allmenningen

Etter ÿkokrims beslag hos 16-Ârige Jon Johansen fikk vi till¯p til en debatt om intellektuell eiendomsrett. Det ble debatt p TV og jeg hadde en kronikk i Dagbladet under tittelen "Tyvene roper: stopp tyven!" der jeg anklaget de store mediemonopolene for  skyve sm kunstnere og forfattere foran seg i sine egen kamp for  tilrane seg privat eiendomsrett til den kulturelle allmenningen. Her mer enn antydet jeg at forfatter- og kunsterorganisasjonene har opptrÂdt som om de og Disney f¯rer samme kamp. Dessverre har ingen svart direkte p min kritikk. Derimot leser jeg at bladet "Journalisten" har et lengre intervju med journalistenes advokat og min tidligere partifelle Ketil Heyerdahl, der han gÂr sterkt i rette med bÂde meg og Tron ÿgrim og bÂde frakjenner oss kunnskaper om opphavsrettssp¯rsmÂl og avfeier vÂre argumenter uten  sitere dem korrekt.

Dette er en ytterst merkelig og uholdbar mÂte  f¯re offentlig diskusjon pÂ. Det blir noe feigt og kryptisk over  svare p en offentlig kronikk gjennom et intervju i et blad som for de fleste av Dagbladets lesere er for et reint internorgan  regne. Heyerdahl burde ha svart i Dagbladet, slik at vi kunne ha konfrontert argumentene hans i full offentlighet. Derfor bruker jeg anledningen her til  utfordre ham til  gjenta sine argumenter i Klassekampen, slik at leserne kan bed¯mme dem og vi kan f en Âpen diskusjon. Jeg skal ikke, slik Heyerdahl gj¯r, gi en tendensi¯s og ladet framstilling av min Êrede motparts synspunkter. Dem vil jeg at han sj¯l skal framlegge i full offentlighet i Klassekampen. Jon Michelet gir ham sikkert spalteplass. I denne omgangen vil jeg bare kort repetere hva jeg mener saka dreier seg om.

Etter mitt syn stÂr vi overfor et storstilt, verdensomspennende fors¯k p  omdanne store deler av menneskehetens fellesarv til den private eiendommen til noen f store monopoler. I en artikkel i The Wall Street Journal ble den nye offensiven for  sikre intellektuelle rettigheter for et par Âr siden kalt "det st¯rste rushet etter eiendom siden det store landrushet i 1889", og med god grunn.

DVD-industrien er allerede avsl¯rt nÂr det gjelder saka mot Jon Johansen. DVD-industrien kj¯rer intellektuell eiendomsrett foran seg, fordi det skal gi inntrykk av at de har en god sak, mens det de engentlig tar sikte p er  tvinge folk til  kj¯pe dyre maskiner hvis de vil h¯re p sine lovlig kj¯pte DVDer.

Men dette kan lett f folk til  tenke at dersom det virkelig hadde dreid seg om  forsvare intellektuell eiendomsrett, DA hadde de hatt en god sak. Men det er n¯dvendig  problematisere hele dette begrepet og ikke sluke rÂtt alt som kommer under etiketten intellektuell eiendomsrett. Det er n¯dvendig  se p HVEM som krever HVA SLAGS rett til HVA.

Med intellektuell eiendomsrett tenker nok de fleste p at en musiker, en forfatter eller en bildekunstner skal ha rett til  beskytte verket sitt og til  f betalt for arbeidet sitt. Og dette er det moralske grunnlaget for den norske Ândsverkloven. Og forel¯pig kan vi si at dette er et greit og riktig prinsipp. Men hensynet til ut¯veren er ikke det eneste prinsippet som m tas med i betraktning. ‰ndsverkloven bygger ogs p en erkjennelse av at intet verk, uansett hvor originalt det er, har oppstÂtt uavhengig av samfunnet rundt seg. Hvor ville en unders¯kende journalist ha vÊrt uten biblioteker og arkiver? Hvor ville selv de mest originale kunstnere vÊrt uten museer, skoler, universiteter, arkiver, osv. osv.? Microsofts Windows kunne ikke ha eksistert uten den objektbaserte programmeringa som norske SIMULA var pioner for, bare for  nevne enda et eksempel. Menneskehetens felles kulturarv er en gigantisk allmenning. Uten den, ville det ikke oppst sÊrlig mye originalt. Dette prinsippet setter grenser for rekkevidden av den enkeltes eiendomsrett. Dette har blant annet gjort at man har blitt enige om at et visst antall Âr etter opphavsmannens d¯d, skal verket vÊre i det fri, som det heter, det vil si at det skal fritt kunne brukes av enhver.

Den intellektuelle allemannsretten finnes ogs i sentraleuropeisk rettsoppfatning. Men i USA er situasjonen annerledes. Der er det ikke opphavsmannens rettigheter loven tar sikte p  beskytte, men eierens. Den intellektuelle opphavsmannen til figuren Donald Duck er utvilsomt Carl Barks, men det er ikke han, men Disney-konsernet som har eiendomsretten til anda. Og nettopp Disney er en hovedakt¯r i spillet om  monopolisere den intellektuelle eiendomsretten. Da de inns at Mikke Mus var i ferd med  falle i det fri i 2002, la de s stort press p det amerikanske senatet at den generelle vernetida ble utvidet med 20 Âr. P grunn av USAs enorme politiske og ¯konomiske makt i verden, vil dette snart bli gjeldende lov i mange land, kanskje til og med de fleste. Og alt sammen fordi Disney vil beskytte sin profitt.

Data- og mediemonopolene er ille nok, men Noam Chomsky mener at de st¯rste interessene bak den amerikanske copyright-lobbyen er genemonopolene, de som ¯nsker  ta patent p s mye som mulig av DNA-kodene i verden. "Den amerikanske handelskommisjonen anslÂr at amerikanske selskaper vil tjene ca. 60 milliarder i Âret fra den tredje verden hvis intellektuell eiendom beskyttes i samsvar med det amerikanske forslaget," hevder Chomsky. Dette dreier seg om  ta patent p dyre- og plantearter og tvinge blant annet fattige land i den tredje verden til  betale hver gang de skal ha sÂkorn eller et avlsdyr. Det britiske tidsskriftet The Economist nevner ett eksempel der et amerikansk selskap sikret seg oppskriften p en indiansk trylledrikk hos en stamme i AmazonasomrÂdet i Brasil. Dette var en drikk som stammens medisinmenn hadde framstilt i generasjoner, men etter at det amerikanske selskapet hadde patentert den, ville stammen risikere  krenke den intellektuelle eiendomsretten dersom den skulle finne p  markedsf¯re den sj¯l.

Dette er definisjoner p intellektuell eiendom som helt Âpenbart strider mot etiske og moralske prinsipper. Med hvilken rett gj¯r et kjemisk monopol krav p eiendomsretten til et gen som er resultat av hundrevis av millioner Ârs utvikling? P hvilken mÂte kan de pÂberope seg  vÊre opphavsmenn? Hensikten er  gj¯re oss alle til deres maktesl¯se slaver, slik bedrifter over hele verden har blitt slaver av Bill Gates' elendige programvare og betaler de mest vanvittige avgifter for programvare som i sin kjerne bestÂr av ting som er rappa fra andre eller har vÊrt fritt tilgjengelig tidligere.

De store monopolene har s stor kapital at de kan kj¯pe seg rettigheter fra fattige gallerier, biblioteker og arkiver, for s  verne det med hele hÊrer av overbetalte advokater og drakoniske straffetrusler. Vi risikerer at ei norsk lÊrebok ikke kan gjengi et bilde av "Brudeferden i Hardanger" uten  betale avgift til Microsoft. Og det er et stort internasjonalt press p  endre nasjonal lovgiving i retning av den amerikanske rettsoppfatningen, der eieren betyr alt og samfunnet betyr lite.

Til n har mange sm norske rettighetshavere opptrÂdt som om de og de amerikanske monopolene kjemper samme kamp. Det b¯r de slutte med. Retten til skikkelig betalt for eget arbeid og egen kreativitet er en ting, retten til  rane til seg menneskehetens felleseindom for s  tvinge menneskeheten til  betale for den er en annen.

For noen Âr siden brakte Aftenposten et bilde fra Bragernes torg i Drammen. En statue p torget hadde en framtredende plass i bildet. Dette fikk bildekunstnernes organisasjon til  kreve en avgift for bruk av Ândsverk. Dessverre betalte Aftenposten i stedet for  ta en prinsippsak. I Finland finnes det et liknende eksempel. Billedhoggeren Ville Vallgren, som d¯de i 1913, lagde i 1905 en spultur som kalles Havis Amanda. Den stÂr ved torget i det sentrale Helsinki og er blitt et symbol p byen. Siden kunsteren d¯de i 1913 ville verket ha vÊrt i det fri i Norge. Men skulpturen eies visstnok av en spanjol, og derfor er det forbudt  avbilde denne skulpturen uten  betale for rettighetene. Slik pr¯ver man  privatisere det offentlige rom gjennom  gj¯re offentlig innkj¯pte kunstverk til utplasserte taksametre. Det neste blir vel at arkitektene stiller samme krav, og til slutt kan vi ikke avbilde noe menneskeskapt rundt oss uten  betale avgift til en eller annen eier.

Naturligvis er jeg for at forfattere og kunstnere skal ha rimelig kompensasjon for sine verk. Det jeg ikke aksepterer er urimelighet. I mine Âr som leksikonredakt¯r har jeg stÂtt steinhardt p at sitatretten ogs m ogs m gjelde andre medier enn tekst. Etter ‰ndsverkloven kan man nemlig sitere tekst i leksikalsk eller kritisk litteratur uten  betale for det. De siste hundre Ârene har radioen, musikkplatene, filmen og videoen f¯yd nye dimensjoner til det kulturelle universet rundt oss. ‰ dokumentere dette universet bare ved hjelp av tekst, gir et usant bilde av verden. Derfor har jeg stÂtt p retten til  sitere for eksempel musikken til The Beatles i multimedialeksikon. Jeg tror ikke kunstnerne taper p dette, jeg tror de i det lange l¯p vinner p  bli kjent for stadig nye mennesker. Et slikt sitat, eller et reportasjebilde fra et torg er ingen reell konkurranse til kunstnerens eller musikerens verk.

Striden om den intellektuelle eiendomsretten til det som m kalles vÂr felles kulturarv er en alvorlig sak, og mye tyder p at samfunnsinteressene vil tape mange kamper framover. Men det finnes en viss grunn til optimisme. Den nye teknologien gj¯r det faktisk p lang sikt nÊrmest umulig  opprette et digitalt keiserd¯mme, det har eksempelet til Jon Johansen vist.

PÂl Steigan