Kvinner i Iran


Unge kvinner i Iran utfordrer de strenge reglene

I f»r-islamsk tid hadde iranske kvinner en friere stilling enn i det kristne Europa. De hadde omfattende eiendomsrett og spilte en viktig rolle i samfunnet. Sl»ret ble brukt av prinsessene i sassanide-dynastiet. Islam betydde for persiske kvinner, i motsetning til arabiske, et tilbakeskritt, og det skulle ta lang tid f»r persiske kvinner ble synlige igjen. I 1918 ┬pnet den f»rste offentlige skolen for jenter, og i 1963 fikk kvinnene stemmerett.

Sjah Reza var ivrig opptatt av ┬ modernisere, dvs. vestliggj»re Iran, og han brukte tvang for ┬ gjennomf»re de mest synlige tiltakene, nemlig innf»ring av tvungen europeisk klesdrakt b┬de for kvinner og menn. For kvinnene innebar dette forbud mot ┬ b╩re chador, som i mange deler av Iran var den tradisjonelle kvinnedrakten. Mange kvinner, s╩rlig de eldre, holdt seg innend»rs, da de ikke kunne tenke seg ┬ v╩re utend»rs uten chadoren. Under sjahregimet ble skilsmisselovene endret noe i kvinners fav»r, og ekteskapsalderen ble »kt til 18 ┬r. Men de grunnleggende ulikhetene besto.

Kvinnene spilte en viktig rolle under revolusjonen i 1979, og for aktivistene blant dem ble chadoren et politisk symbol rettet mot sjahens despotiske styre. Da ayatollahene tok kontroll, med Khomeini i spissen, reverserte de ikke alle lovendringene foretatt under sjahen. Retten til utdanning og stemmerett besto, sj»l om Khomeini fra sitt eksil hadde protestert mot kvinners deltakelse i politikken. Etter 1980 f»rte han en mer pragmatisk politikk, da han inns┬ at kvinners samfunnsengasjement var »nskelig og n»dvendig.

Som det paradoksenens land Iran er, er ogs┬ kvinnenes situasjon motsigelsesfylt. Kvinnene finnes p┬ topp-planet i politikk og samfunnsliv, og de lar sine r»ster h»re. De arbeider for ┬ sikre kvinnene gjennom lovendringer, og de arbeider f»rst og fremst for ┬ dreie familielovene mer i fav»r av kvinnene. I 1999 stilte flere tusen kvinner som kandidater ved lokale valg, og mer enn 300 vant. I 1998 var over 40 prosent av universitetsstudentene kvinner, mot 28 prosent i 1978. De studerer ved rene kvinneuniversiteter, hvor alle de ansatte er kvinner, fra rektor og nedover.

Etter 1979-revolusjonen opplevde kvinnene et stort tilbakeslag, da prestestyret fjernet en mengde kvinner fra sine embeter, og det ble ogs┬ forbudt for kvinner ┬ v╩re dommere. Ekteskapsalderen ble satt ned til 9 ┬r, og ayatollahenes kvinneideal var den hjemmev╩rende hustru og mor, bestemt over av far, bror eller ektemann. Og hun skulle selvf»lgelig v╩re gudfryktig. Klesdrakten, som ble p┬tvunget alle kvinner, gjenspeilet dette; hele kroppen skulle dekkes til, unntatt ansikt og hender. Det ble gjennomf»rt en total kj»nnsegregering, p┬ busser, i skil»yper, p┬ skoler og universiteter. Og det var strenge straffer for overtredelse, fra piskeslag til fengsel. Lovens voktere var sv╩rt nidkj╩re, og Pasdaran (Revolusjonsgarden), ayatollahenes uoffisielle gatepoliti, var overalt. Fra slutten av 1980-tallet er tilv╩relsen blitt noe lettere, selv om det veksler mellom t»v╩r og innstramming. Klesp┬budet inneb╩rer ikke at alle m┬ b╩re chador, men det betyr at alle (ogs┬ utlendinger) m┬ b╩re en lang, vid frakk og ha h┬r, hals og nakke godt dekket. I dag blir dette t»yd langt, og i mer liberale perioder drister mange seg til ┬ vise mye panneh┬r, b╩re korte, innsvingte frakker pluss langbukser, og i de st»rre byene, bruke sminke.

Klesp┬budet st┬r i sterk kontrast til hvor synlige kvinnene er b┬de i politikk og samfunnsliv. I dag b╩res chadoren mest av de eldre kvinnene og de mest religi»se, men den er et politisk-religi»st symbol for regimet og de regimetro, et s┬ viktig symbol at vi ble fortalt: faller chadoren, faller regimet (og omvendt). Mange unge jenter uttrykte at de hater chadoren og hijab, og de s┬ den som et sterkt symbol p┬ undertrykkelse. De er f»dt etter 1979, og har derfor ikke opplevd forhistorien.

Irans kvinner har fremdeles en lang vei ┬ g┬ f»r de oppn┬r de samme rettighetene som menn har. Skilsmisselovene favoriserer menn, blant annet fikk mannen automatisk rett til barna, gutter over 2 ┬r og jenter over 7. Her er det skjedd endringer de siste ┬ra, etter en stygg barnemishandlingssak i Tehran for noen ┬r siden. Ei 8 ┬r gammel jente d»de etter langvarig mishandling og underern╩ring fra sin far, en kriminell narkoman. Saka f»rte til en storm av protester og krav om endringer i loven.

Kvinner har ikke den samme arveretten som menn, og hennes vitnem┬l i retten teller halvparten av en manns. I Iran er diskusjonene rundt ekteskaps- og familiesp»rsm┬l heftige, og kvinnene f┬r ogs┬ st»tte fra enkelte liberale ayatollaher i flere viktige saker. N┬ kan kvinner igjen v╩re dommere, f»rst og fremst i familiedomstoler.

De iranske kvinnene har oppn┬dd enkelte forbedringer. Familieplanlegging er langt framme, og f»dselstallene har g┬tt kraftig nedover i det siste ti┬ret. Det offisielle idealet er to barn, og det er god adgang til preventiver og veiledning. Innf»ring av rett til skilsmisse ogs┬ for kvinner og oppretting av familiedomstoler er viktige skritt.

Kvinnene er deltakere i den teologiske diskusjonen. Det finnes et eget presteseminar for kvinner, og flere kvinner er anerkjente eksperter p┬ Koranen og tolkningene av den. Dette er viktig, da menn hittil har v╩rt ener┬dende p┬ omr┬det, og vel har tolket Koranen mye til egen fordel. Kvinner med religi»s utdanning im»teg┬r n┬ en del tolkninger, og framhever andre som kan gj»re det lettere ┬ f┬ til endringer i lovverket.

Det gjenst┬r ┬ se hvor langt kvinnene kan komme innen det n┬v╩rende regimets rammer. Men det forg┬r en stor politisk kamp ogs┬ innenfor regimet mellom det konservative presteskapet og de mer reformvennlige. President Khatami har stor st»tte blant kvinnene, og parlamentet har etter det siste valget et liberalt flertall. Men s┬ lenge Ayatollahene i Vokterr┬det har det siste ordet, krever hver eneste lille reform en enorm innsats.

Kari Austb»

Et par anbefalte b»ker

Kari Vogt: Reise i Iran. Cappelen 1997

Robin Wright: The last great Revolution. (fra 2000, f┬s blant annet p┬ Tronsmo)

Noen fakta

Befolkningsutvikling i Iran: i 1979 34 mill., i 1986 vel 50 mill., i 1992 58 mill.
Ca. halvparten av befolkningen er under 20 ┬r.
Gjennomsnittlig antall barn pr. kvinne var i 1986 7 barn, i 1998 2,7. F»dselsraten i 1998 var 1,8%
Ekteskapsalder er 9 ┬r for kvinner og 15 ┬r for menn, men reell ekteskapsalder har i gjennomsnitt steget fra 19 ┬r i 1956 til 21 ┬r i 1991. Andel polygame ekteskap er ca. 2,2%.
Det er vanlig med arrangerte ekteskap, men det er ulovlig ┬ bruke tvang. Kvinner m┬ ha fars eller verges samtykke til ekteskap.
1989: Regjeringa setter familieplanlegging p┬ dagsorden
1993: innf»ring av familiedomstol, b┬de menn og kvinner kan begj╩re skilsmisse.
1994: Innf»ring av familieplanleggingskurs f»r ekteskap
Tidlig p┬ 90-tallet: oppretting av mobile helseteam som informerte om familieplanlegging, og som ogs┬ utf»rte sterilisering av menn. I 1998 var det 80 slike team. Men det var over 35 000 frivillige helsearbeidere som drev informasjon om familieplanlegging og prevensjon.
1997: 11 kvinner valgt inn i nasjonalforsamlingen
1998: lovendring om barnefordeling etter skilsmisse; fedre f┬r ikke automatisk foreldrerett.

Tilbake