Kvinner i Iran

Unge kvinner i Iran utfordrer de strenge reglene

I f¯r-islamsk tid hadde iranske kvinner en friere stilling enn i det kristne Europa. De hadde omfattende eiendomsrett og spilte en viktig rolle i samfunnet. Sl¯ret ble brukt av prinsessene i sassanide-dynastiet. Islam betydde for persiske kvinner, i motsetning til arabiske, et tilbakeskritt, og det skulle ta lang tid f¯r persiske kvinner ble synlige igjen. I 1918 Âpnet den f¯rste offentlige skolen for jenter, og i 1963 fikk kvinnene stemmerett.

Sjah Reza var ivrig opptatt av  modernisere, dvs. vestliggj¯re Iran, og han brukte tvang for  gjennomf¯re de mest synlige tiltakene, nemlig innf¯ring av tvungen europeisk klesdrakt bÂde for kvinner og menn. For kvinnene innebar dette forbud mot  bÊre chador, som i mange deler av Iran var den tradisjonelle kvinnedrakten. Mange kvinner, sÊrlig de eldre, holdt seg innend¯rs, da de ikke kunne tenke seg  vÊre utend¯rs uten chadoren. Under sjahregimet ble skilsmisselovene endret noe i kvinners fav¯r, og ekteskapsalderen ble ¯kt til 18 Âr. Men de grunnleggende ulikhetene besto.

Kvinnene spilte en viktig rolle under revolusjonen i 1979, og for aktivistene blant dem ble chadoren et politisk symbol rettet mot sjahens despotiske styre. Da ayatollahene tok kontroll, med Khomeini i spissen, reverserte de ikke alle lovendringene foretatt under sjahen. Retten til utdanning og stemmerett besto, sj¯l om Khomeini fra sitt eksil hadde protestert mot kvinners deltakelse i politikken. Etter 1980 f¯rte han en mer pragmatisk politikk, da han inns at kvinners samfunnsengasjement var ¯nskelig og n¯dvendig.

Som det paradoksenens land Iran er, er ogs kvinnenes situasjon motsigelsesfylt. Kvinnene finnes p topp-planet i politikk og samfunnsliv, og de lar sine r¯ster h¯re. De arbeider for  sikre kvinnene gjennom lovendringer, og de arbeider f¯rst og fremst for  dreie familielovene mer i fav¯r av kvinnene. I 1999 stilte flere tusen kvinner som kandidater ved lokale valg, og mer enn 300 vant. I 1998 var over 40 prosent av universitetsstudentene kvinner, mot 28 prosent i 1978. De studerer ved rene kvinneuniversiteter, hvor alle de ansatte er kvinner, fra rektor og nedover.

Etter 1979-revolusjonen opplevde kvinnene et stort tilbakeslag, da prestestyret fjernet en mengde kvinner fra sine embeter, og det ble ogs forbudt for kvinner  vÊre dommere. Ekteskapsalderen ble satt ned til 9 Âr, og ayatollahenes kvinneideal var den hjemmevÊrende hustru og mor, bestemt over av far, bror eller ektemann. Og hun skulle selvf¯lgelig vÊre gudfryktig. Klesdrakten, som ble pÂtvunget alle kvinner, gjenspeilet dette; hele kroppen skulle dekkes til, unntatt ansikt og hender. Det ble gjennomf¯rt en total kj¯nnsegregering, p busser, i skil¯yper, p skoler og universiteter. Og det var strenge straffer for overtredelse, fra piskeslag til fengsel. Lovens voktere var svÊrt nidkjÊre, og Pasdaran (Revolusjonsgarden), ayatollahenes uoffisielle gatepoliti, var overalt. Fra slutten av 1980-tallet er tilvÊrelsen blitt noe lettere, selv om det veksler mellom t¯vÊr og innstramming. KlespÂbudet innebÊrer ikke at alle m bÊre chador, men det betyr at alle (ogs utlendinger) m bÊre en lang, vid frakk og ha hÂr, hals og nakke godt dekket. I dag blir dette t¯yd langt, og i mer liberale perioder drister mange seg til  vise mye pannehÂr, bÊre korte, innsvingte frakker pluss langbukser, og i de st¯rre byene, bruke sminke.

KlespÂbudet stÂr i sterk kontrast til hvor synlige kvinnene er bÂde i politikk og samfunnsliv. I dag bÊres chadoren mest av de eldre kvinnene og de mest religi¯se, men den er et politisk-religi¯st symbol for regimet og de regimetro, et s viktig symbol at vi ble fortalt: faller chadoren, faller regimet (og omvendt). Mange unge jenter uttrykte at de hater chadoren og hijab, og de s den som et sterkt symbol p undertrykkelse. De er f¯dt etter 1979, og har derfor ikke opplevd forhistorien.

Irans kvinner har fremdeles en lang vei  g f¯r de oppnÂr de samme rettighetene som menn har. Skilsmisselovene favoriserer menn, blant annet fikk mannen automatisk rett til barna, gutter over 2 Âr og jenter over 7. Her er det skjedd endringer de siste Âra, etter en stygg barnemishandlingssak i Tehran for noen Âr siden. Ei 8 Âr gammel jente d¯de etter langvarig mishandling og underernÊring fra sin far, en kriminell narkoman. Saka f¯rte til en storm av protester og krav om endringer i loven.

Kvinner har ikke den samme arveretten som menn, og hennes vitnemÂl i retten teller halvparten av en manns. I Iran er diskusjonene rundt ekteskaps- og familiesp¯rsmÂl heftige, og kvinnene fÂr ogs st¯tte fra enkelte liberale ayatollaher i flere viktige saker. N kan kvinner igjen vÊre dommere, f¯rst og fremst i familiedomstoler.

De iranske kvinnene har oppnÂdd enkelte forbedringer. Familieplanlegging er langt framme, og f¯dselstallene har gÂtt kraftig nedover i det siste tiÂret. Det offisielle idealet er to barn, og det er god adgang til preventiver og veiledning. Innf¯ring av rett til skilsmisse ogs for kvinner og oppretting av familiedomstoler er viktige skritt.

Kvinnene er deltakere i den teologiske diskusjonen. Det finnes et eget presteseminar for kvinner, og flere kvinner er anerkjente eksperter p Koranen og tolkningene av den. Dette er viktig, da menn hittil har vÊrt enerÂdende p omrÂdet, og vel har tolket Koranen mye til egen fordel. Kvinner med religi¯s utdanning im¯tegÂr n en del tolkninger, og framhever andre som kan gj¯re det lettere  f til endringer i lovverket.

Det gjenstÂr  se hvor langt kvinnene kan komme innen det nÂvÊrende regimets rammer. Men det forgÂr en stor politisk kamp ogs innenfor regimet mellom det konservative presteskapet og de mer reformvennlige. President Khatami har stor st¯tte blant kvinnene, og parlamentet har etter det siste valget et liberalt flertall. Men s lenge Ayatollahene i VokterrÂdet har det siste ordet, krever hver eneste lille reform en enorm innsats.

Kari Austb¯

Et par anbefalte b¯ker

Robin Wright: The last great Revolution. (fra 2000, fÂs blant annet p Tronsmo)

Noen fakta

Tilbake