Sosialisme, enkelt og greit

Det finnes ingen ¯konomiske eller teknologiske grunner til at sosialismen ikke kunne innf¯res i Norge p kort sikt. Vi har en kapitalisme som er overmoden for utskifting. Hvis du vil, kan du begynne  lage sosialismen i morra, etter frokost!

av PÂl Steigan

Slik sosialismen beskrives av AKP, RV og andre p venstresida kan folk f det inntrykket at dette dreier seg om noe som er s langt ute i framtida at det i hvert fall ikke er aktuelt i vÂr tid. I Norge har vi en h¯yt utdannet befolkning. Teknologisk og produktivitetsmessig er alle forutsetninger til stede. Mulighetene for  skape virkelig folkestyrt ¯konomi har aldri vÊrt bedre. Sosialismen krever ikke at vi oppfinner en ny mennesketype eller helt ukjente samfunnsmessige modeller. Den kan virkeliggj¯res nÂ!

I stedet for  fors¯ke  beskrive det perfekte sosialistiske samfunn, skal jeg fors¯ke  beskrive det uperfekte sosialistiske samfunnet. Det kan kanskje h¯res litt smÂlÂtent ut, men hvis valget stÂr mellom det beste samfunn man ikke engang pr¯ver  realisere og det gode samfunn som man fÂr med seg folk p  virkeliggj¯re, kan kanskje vurderinga bli en annen. Sett at flertallet av folket i Norge sa at n er vi s lei av kapitalismen, n vil vi ha sosialisme. Hva burde vi gj¯re?

"The economy, stupid!"

Sosialismen er f¯rst og sist et ¯konomisk system, slik kapitalismen er det. Kapitalismen er en samfunnsform der produksjonsmidlene eies eller i hvert fall kontrolleres av en liten utbytterklasse, som i kraft av denne kontrollen tilegner seg merarbeidet til flertallet av befolkninga. Det er dette som m endres. AltsÂ: punkt en: Eksproprier all storkapital enten den er norsk eller utenlandsk. Banker, finansinstitusjoner, forsikringsselskaper, store selskaper tas fra kapitalistene og gj¯res til samfunnseiendom. Det er sagt p sp¯k at dette b¯r skje p en fredag etter at B¯rsen er stengt, slik at storfinansen ikke rekker  drive utstrakt kapitalflukt f¯r samfunnet tar kontrollen. I s fall burde det ideelle tidspunktet for en norsk revolusjon vÊre onsdag ettermiddag i pÂskeuka.

Videre m sosialistene s¯rge for at samfunnet tar makta over all telekommunikasjon, alt datasamband, energiforsyning og andre livsviktige funksjoner i samfunnet. Det samme gjelder kontrollen over olje og gass og de store bedriftene i rÂvareproduksjonen. N¯kkelbedriftene i transport og distribusjonsnettet m ogs sikres. Alt dette forblir p samfunnets hender. Det er ingen grunn til at noe av dette skal vÊre privat eller delvis privat. Den sosialistiske regjeringa b¯r derimot vurdere om det skal betale kompensasjon til utenlandske imperialister, ikke minst fordi Norge fortsatt vil ha behov for  handle p verdensmarkedet, men ogs fordi det blir vanskeligere  piske opp en internasjonal opinion for terrorbombing hvis den utenlandske kapitalen har fÂtt kompensasjon. Umulig blir det jo ikke  lage en slik hetsatmosfÊre uansett, men den sosialistiske regjeringa m gj¯re det s vanskelig som mulig for sine fiender.

De f godsene som finnes i Norge b¯r eksproprieres, kanskje mot erstatning, dersom det er politisk formÂlstjenlig. P denne jorda og skogen b¯r det oppmuntres til ¯kologisk orientert samvirke. Unge mennesker b¯r f tilskudd til  drive denne jorda i fellesskap. Tvangskollektivisering b¯r ikke komme p tale. Det vil vÊre meningsl¯st fra en ¯konomisk synsvinkel og idiotisk fra en politisk synsvinkel. ÿkonomisk er det tull, fordi samfunnet alt i dag har alle de mekanismer som skal til for en s detaljert styring av landbruket som man mÂtte ¯nske. Politisk er det ogs noe tull, fordi det bare ville f¯re til masserekruttering til antisosialistiske partier og grupper p landsbygda.

Folkestyre

Det jeg har beskrevet til n dreier seg om en revolusjon, verken mer eller mindre. Det er en ¯konomisk revolusjon der kontrollen over ¯konomien i Norge med ett slag tas fra norsk og utenlandsk kapital og legges i hendene p de sosialistiske folkestyreorganene. En slik ¯konomisk revolusjon m n¯dvendigvis forankres politisk. Det m skapes kontrollmekanismer nedenfra mot at denne samfunnseiendommen brukes som byrÂkratiets eiendom. Det handler om  sikre kvinners, arbeideres og andre, til n underpriviligerte grupper, bÂde en st¯rre del av samfunnskaka og reell makt over sin egen hverdag. Det er viktig at mye av dette er p plass s tidlig som mulig under revolusjonsprosessen, mens massebevegelsen er p sitt h¯yeste og f¯r den iboende konservative tendensen gj¯r seg gjeldende. NÂr de heltemodige mÂnedene er over venter hverdagen, og da er det vanskeligere  f til denne typen endringer.

S voldsomme som de ¯konomiske og politiske endringene er som vi til n har vÊrt inne pÂ, s betyr de p ingen mÂte at klassesamfunnet er avskaffet. Det samfunnet jeg har beskrevet vil vÊre et sosialistisk klassesamfunn. Sosialismen vil ha sikret seg kommandoh¯ydene i samfunnet, men utbyttinga vil fortsatt eksistere. Det vil ikke vÊre noen grunn til  ekspropriere de mindre kapitalistiske bedriftene, fordi samfunnet ikke p kort sikt vil ha noe  sette i steden. ‰ ekspropriere dem da, vil bare f¯re til vareknapphet, stagnasjon og folkelig misn¯ye. Det betyr at det vil eksistere en ganske stor klasse med smÂkapitalister. Det sosialistiske samfunnet vil antakelig ikke bare godta at de eksisterer, men dersom de holder seg innenfor de lovene som det sosialistiske samfunnet setter, vil samfunnet til og med oppmuntre dem  fortsette. Det at kapitalistiske produksjonsvilkÂr vil fortsette  eksistere i lang tid er en god grunn til at det ogs b¯r finnes en politisk bevegelse, bÂde i masseorganisasjoner og i partier, som fortsetter kampen for  skape vilkÂr for et klassel¯st samfunn. Denne kommunistiske bevegelsen vil ha en dobbeltrolle. Den vil vÊre en del av fundamentet for den sosialistiske regjeringskoalisjonen (men ikke hele fundamentet), samtidig som den jobber langsiktig for  overskride sosialismens tidligste stadium. Denne bevegelsen vil ogs vÊre det viktigste politiske grunnlaget for  motst fors¯k p  skru klokka tilbake, det vil si  kjempe mot dem som vil ¯nske en stadig utvidelse av markedskreftenes rolle og en stadig ¯kning av klasseskillene.

Rein revisjonisme

Markedet er gift, og likevel foreslÂr jeg at denne styggedommen skal finnes i den f¯rste fasen av sosialismen, og det i et ganske stort omfang! Jeg veit utmerket godt hva jeg ville kalt dette for tretti Âr sia: rein revisjonisme. Og det er det, hvis den eneste tillatte normen for sosialismen er den som Stalin slo fast p slutten av 1920-tallet. En mye dypere visdom ligger i Marx' pÂvisning av at et fors¯k p  opprette sosialistiske eller kommunistiske produksjonsforhold f¯r det materielle grunnlaget for det er til stede, med lovmessig n¯dvendighet m f¯re til nederlag. Kinesiske kommunister ville skape kommunisme p sju Âr og lanserte Det store spranget framover. Resultatet ble en ¯konomisk og ¯kologisk katastrofe der folk sultet i hjel i milliontall. Det har vÊrt en del diskusjon om hva som kan tas ut av markedet og fordeles etter behov. Det sier seg sj¯l at dette er et ressurssp¯rsmÂl. En for dristig politikk kan f¯re til at noen fÂr og andre ikke, eller at det raskt blir et overforbruk. Det er tross alt ikke engler som skal bygge denne sosialismen, men ganske alminnelige hverdagsnordmenn. Gratis str¯m vil for eksempel sikkert f¯re til at det raskt m bygges en masse nye kraftverk. Antakelig vil det vÊre lurt at det alle trenger er gratis, mens andre ting koster penger. For eksempel kan det i byer vÊre gratis kollektivtransport og kjempeavgifter p  kj¯re privatbil. I stedet for  innf¯re rasjonering, noe som vil gj¯re enhver knapphet til et grunnlag for misn¯ye med sosialismen, kunne man innf¯re samfunnsl¯nn, slik at alle fikk et grunnlag til  dekke sine basisbehov, men sj¯l ble ansvarlige for sin egen ressursbruk. Jeg trenger ikke foregripe dette, her ligger det an til friske interessekonflikter.

Artikkelen har tidligere vÊrt publisert i Rebell