|
SYSTEMKRISE Den økonomiske krisa som nå ruller verden rundt har vært synlig på avstand i lang tid. Den er ikke det minste overraskende, og det er heller ikke overraskende at den er blitt så voldsom. Likevel virker det som om politikere og økonomer verden rundt ble tatt på senga. Det er en lang serie med politiske og økonomiske forhold som har ført opp til denne krisa. I øyeblikket framstår krisa som ei finanskrise, og det er reelt nok. Når krisa får utviklet sen lenger vil også de underliggende svakhetene i den virkelige økonomien bli synlige. Men det er mer enn som så. Det vi ser er ei systemkrise som er den største som kapitalismen har vært inne i. Og først og fremst er den ei krise for det økonomiske verdenssystemet med USA som dominerende makt. Svakhetene i dette systemet har blitt mer og mer synlige i løpet av de to periodene med George W. Bush som president, men de går mye lenger tilbake. Bush-administrasjonen brukte 11. september 2001 til å gjennomføre noe som nærmest må kalles et statskupp. Sentrale elementer i grunnloven ble satt til side. Internasjonale konvensjoner ble brutt, og det som skulle bli den permanente "krigen mot terror" ble innledet. Økonomisk sett betydde dette ei voldsom militarisering av amerikansk økonomi. Den amerikanske regjeringa etablerte et enormt marked for rustningsindustrien og alle dens underleverandører, noe som tilsynelatende ga økonomien et kraftig løft. Dot.com-bobla sprakk i 2000, men dette ble ikke etterfulgt av en tilsvarende djup krise i resten av økonomien, nettopp fordi den økte militariseringa og krigene i Afghanistan og Irak skapte store, statsfinansierte markeder. Det vil si, de var bare til en viss grad statsfinansierte fra den amerikanske statens side. USA hadde ikke de økonomiske ressursene til å gjennomføre dette på egen hånd. Militariseringa var lånefinansiert og ble indirekte finansiert av Japan, Kina, en del arabiske stater, Russland - og Norge. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond - utland, har vært en viktig bidragsyter til å holde den amerikanske økonomien under armene. (I juli 2008 sto Norge som eier av 1,56 % av amerikanske statsobligasjoner på utenlandske hender, eller på tolvte plass, plassen foran Tyskland.) Se http://www.treas.gov/tic/mfh.txt I løpet av Bush-perioden har USAs nasjonale gjeld i følge Joseph Stiglitz økt med 65 % til nærmere 10 billioner dollar (10.000 milliarder). Dette beløpet vil stige til over 11 bilioner gjennom den siste krisepakka som allerede er vedtatt. Stiglitz har også beregnet prislappen på Irak-krigen aleine til over 3000 milliarder dollar. For den amerikanske rustningsindustrien har dette naturligvis vært en gullgruve. Da Dwight D. Eisenhower gikk av som president i 1961 lanserte han begrepet "det militær-industrielle kompleks" og bemerket med en viss bekymring at USA hvert år brukte mer på opprustning enn den samla inntekten til alle landets private selskaper til sammen. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Military-industrial_complex Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en "militær keynsianisme" der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private indsutrien, og på den måten sikre fortjenesten, jobber og sosial stabilitet. Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950: "Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider." Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning. Så lenge USA har vært en dominerende supermakt har dette fungert, og Bush-Cheney har lansert sin særegne versjon av den gjennom den permanente "krigen mot terror" med en forestilling om at krigen nærmest er sjølfinansierende. Dette har ført til en dobling av militærbudsjettet fra 2001 til 2009 og at USA bruker nesten like mye på militæret som hele resten av verden til sammen. (Kilde: SIPRI 2007) 43 % av skatteinntektene i USA går til militære formål. http://www.globalissues.org/article/75/world-military-spending Dette har skjedd i en periode da amerikansk industri og øvrig produksjon har tapt markedsandeler til konkurrentene i stor stil. USA har et stadig økende handelsunderskudd. I følge offisiell amerikansk statistikk var handelsunderskuddet i forhold til Kina i 2007 oppe i 256 milliarder dollar, og tall fra august i år pekte i retning av en ny rekord i 2008. http://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html#2008 I 2006 hadde USA en gjeld til utenlandske fordringshavere på 16.300 milliarder dollar, eller over 100 % av BNP. I mellomtida har også husholdningene i USA økt sin gjeld, og flere kilder viser at hele forbruksveksten i USA mellom 2000 og 2008 har vært lånefinansiert. Den amerikanske arbeiderklassen, de fattige, og selv store deler av middelklassen har ikke fått noen del av veksten. Når levestandarden ikke nødvendigvis har gått ned, skyldes det lånte penger og billige importvarer fra Kina. Bush-epoken har derimot økt formuene til de rike, og særlig til de superrike. Disse har gjennom både lovlige og ulovlige midler økt inntektene, opsjonene og bonusene sine på samfunnets bekostning og til applaus fra regjeringa. Den rikeste 10 % av den amerikanske befolkninga tjente i 2007 16 ganger så mye som de fattigste 10 %. I 2003 eide 1 prosent av husholdningene 38 % av all eiendom, og dersom man ser bort fra eget hus, eide den ene prosenten halvparten av all eiendom. Etter 2003 har kløfta mellom de aller rikeste og resten av samfunnet blitt enda djupere. http://www.iht.com/articles/2007/03/29/business/income.4.php Som eksempel kan vi jo nevne hedgefond manageren John Paulson, som fikk formuen sin opp i en milliard dollar gjennom å selge ut subprime kreditter. Han veddet med andre ord på at huseierne ikke ville klare å betale gjelda - og vant. Nå vil millioner av mennesker bli kastet ut i arbeidsløshet og djup fattigdom. Kapitalismens høyborg har demonstrert at systemet slett ikke skaper velstand for alle, men tvert om favoriserer de rikeste, mens de fattige kastes ut i elendighet. Og når den amerikanske regjeringa endelig går fra sine prinsipper mot statsinngrep, er det ikke for å sikre skoler, helsevesen eller boliger for de fattige, men for å sikre fortjenesten til de rike. De indre motsetningene i USA vil øke voldsomt, og kanskje vil vi få se en sosial uro som det landet ikke har opplevd på svært lenge. Den krisa som vi nå bare så vidt har sett starten på representerer et sammenbrudd for den økonomiske modellen som har dominert verden de siste par generasjonene. Vi har sett de første dramatiske episodene av den største krisa som noensinne har rammet kapitalismen. Den er både djupere og bredere enn krisa i 1929 og den er verdensomspennende i en helt annen grad. Nestsjefen i Bank of England, Charles Bean, beskriver denne krisa som "den største finansielle krise i sitt slag i menneskehetens historie." Etter børskollapsen kommer krisa i den virkelige økonomien. Industribedrifter verden rundt har begynt å sparke ansatte. Fra General Motors til Samsung kommer det varsel om innskrenkninger, nedleggelser og oppsigelser. De som rammes hardest vil bli de som ikke har noen skyld i krisa, arbeidsfolk og fattigfolk verden rundt. Denne krisa blir langvarig, hard og brutal. Marx skriver allerede i "Det kommunistiske manifest" at de kapitalistiske handelskrisene viser at de veldige produktivkreftene som kapitalismen har utviklet kommer i motsetning til den private eiendomsformen, og da bryter handelen sammen med det resultatet at store produktivkrefter ødelegges. I denne krisa har vi allerede sett hvordan verdens liberalistiske stormakt nummer én, USA, har gått på akkord med alle prinsipper, feid den usynlige hånd til side, og erstattet den med gigantiske statsinngrep. Man har innført "sosialisme for de rike" for å berge kapitalismen. Så mye for kapitalismens evne til tilpasning. Det vi ser er på mange måter sammenbruddet for den amerikanskdominerte økonomien som har preget mesteparten av verden siden 1945. Når det gjelder industriproduksjonen, så har tyngdepunktet allerede flyttet seg til Asia, og særlig da til Kina og India. Etter hvert vil også stadig mer av innovasjonen skje der. Det vi opplever er ikke bare et dramatisk konjunkturomslag. Det er ei systemkrise, og framtidas historikere vil kanskje si at høsten 2008 begynte den lange utforbakken som førte til at USA ikke lenger kunne spille rollen som supermakt. USAs fall kommer ikke til å bli vakkert eller til å skje uten motstand. Tidligere har slika fall alltid skjedd brutalt, voldelig og ødeleggende. Lite taler for at det blir annerledes denne gangen. Men det kan reises et enda større spørsmål: Er dette begynnelsen på slutten for kapitalismen, eller vil Kina og India sørge for at kapitalismen gjenreises, og for den del sterkere enn før? Det er ikke godt å si. Det er opplagt at Asias giganter har muligheter til å styrke seg voldsomt på denne krisa. Sjøl om de begge vil tape markeder, vil de også tjene på fallet i råvareprisene, og særlig Kina vil kunne omsette handelsoverskudd i sterkere kontroll over produksjonen i andre land. Men spørsmålet er om ikke også Kina er en koloss på leirføtter. Økologisk sett brenner Kina lyset i begge ender, og det i et tempo som ingen har sett før. Og for igjen å vende tilbake til Marx' ord i Manifestet: " På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene." Dette, som mange har trodd var foreldet tenkning, blir nå demonstrert på dramatiske måter rett foran øynene våre. Pål Steigan |
