Tron Øgrim - kommunist og visjonær

(Nekrolog i Klassekampen)

Tron Øgrim er død. Det er ikke ufattelig, slik man gjerne sier i slike sammenhenger, for vi som er Trons venner har lenge vært svært bekymra for helsa hans. Men det føles som et enormt tap. Et av Norges mest fargerike, kunnskapstørste og kreative politiske mennesker er ikke blant oss lenger, og det uten at han i levende live fikk den anerkjennelsen han hadde fortjent.

Bare for å nevne en ting; den avisa jeg skriver i nå hadde ikke eksistert hvis det ikke hadde vært for Tron Øgrim. Det var han som høsten 1968 kom på den sinnssvake ideen om å lage en revolusjonær månedsavis med navn Klassekampen. Han la fram ideen for meg, vi krangla litt fram og tilbake og endte opp med et forslag som vi sammen la fram for sentralstyret i det som da het Sosialistisk ungdomsforbund (SUF). Den enda villere tanken om å gjøre den samme avisa til dagsavis, noe sentralkomiteen i AKP(m-l) vedtok i 1976, bærer også Tron Øgrims umiskjennelige fingeravtrykk på seg, sjøl om vi den gangen var flere om å utvikle tanken. Dette var initiativer som var typiske for Tron, originale og dristige langt over grensa til det dumdristige. Tron skulle ha fylt 60 år 27. juni. Jeg hadde tenkt at om ikke før, så skulle han i alle fall da ha fått kredit for det han har betydd, ikke minst for avisa Klassekampen. Men slik skulle det ikke bli.

Bryn-Hellerud

Jeg møtte Tron første gang på Teisen skole i Oslo i 1964. Jeg hadde allerede hørt rykter om denne Øgrim, som visstnok var fullstendig uregjerlig. Og han ga et sterkt førsteinntrykk. Skinnjakke, pistrete skjegg, langt hår og med sandaler på føttene på tross av fem centimeter nysnø. Han sang ei Rolling Stones-låt, mens han knipsa takta. Kort tid etter slutta han på Teisen, noen påstod at han ble utvist. Så satt han i stedet hjemme i Trasopveien og leste Kapitalen og diverse skrifter av Marx og Engels, foruten Scientific American og stabler med sciencefictionbøker.

På den tida strevde jeg for å bli en slags eksistensialist, og sjøl om jeg var ateist, hadde jeg masser av motforestillinger mot marxismen. Men Øgrims magnetisme var ikke til å motstå, så derfor fulgte nærmere to år med diskusjon og krangling dag og natt, bokstavelig talt, før vi etablerte et særegent politisk partnerskap som skulle vare i om lag tjue år.

I denne perioden gjorde vi om huset til Trons foreldre til en base for revolusjonær organisering. Trons foreldre, Otto og Marit, var to skjønne mennesker, det vil si Marit lever fortsatt og Otto døde i fjor. Otto revolusjonerte fysikkundervisninga i den norske skolen og gjorde populærvitenskap til TV-underholdning. Marit har samme vitenskaplige holdninger og var i tillegg en tidlig feminist. Jeg opplevde dem som svært tolerante og meget kunnskapsrike mennesker. Fra foreldrene arvet Tron en sterk tilknytning til den radikale intelligensiaen på trettitallet, spesielt miljøet rundt Mot Dag, og til den illegale motstandsbevegelsen. Tilfeldigvis var det sånn at vi begge hadde tilknytning til begge deler via fedrene våre.

Vi krangla oss gjennom utbyttingsteori, kapitalakkumulasjon, statens klassekarakter og nødvendigheten av revolusjon. Ei natt vi diskuterte merverditeori så busta føyk, gikk Tron fram og tilbake i huset mens han diskuterte og leste en sciencefictionroman på samme tid. Da dagen grydde hadde han knust meg i diskusjonen og lest ferdig romanen, som han så gikk i gang med å gjenfortelle.

Rundt miljøet på Teisen bygde vi opp det som het Bryn-Hellerud SUF. Vi gjorde SUF-laget om til en kommunistisk, partibyggende organisasjon innenfor ramma av SUF og SF, og i løpet av to år hadde eksemplet fra Bryn-Hellerud spredd seg over hele landet. Våre viktigste politiske saker var kritikken av sosialdemokratiet, kampen mot USAs krigføring i Vietnam og støtten til den palestinske frigjøringskampen. Vi stilte oss på Kinas side i den store polemikken mellom Sovjet og Kina og vi forkastet reformismen som en vei til sosialismen. Vi mente at eksemplene fra Indonesia og Hellas, og etter hvert også Paris i 1968 viste at dersom kapitalismens makt virkelig var truet, ville den kaste av seg alt demokratisk ferniss og ty til militærdiktatur og voldelig undertrykking. Derfor kunne sosialismen ikke vinne uten en væpnet arbeiderklasse.

I løpet av tre år var det tidligere ganske pasisfistiske SUF vunnet for disse tankene. Ved bruddet med SF i 1969 fulgte hele ungdomsorganisasjonen med oss ut av partiet.

Avisa Klassekampen

Tron er kalt en guru i ml-bevegelsen. På norsk har det en litt negativ klang, men egentlig betyr det lærer, og det var han på mange måter. Først og fremst var han sjefsarkitekten bak den norske ml-bevegelsen. Det betyr ikke at han sto aleine, at alle gjorde som han sa, eller at det ikke var andre som hadde glupe ideer. Men han var initiativtakeren. Og på noen områder spilte han den avgjørende rollen. Tusenvis av mennesker har gjort en fabelaktig innsats for den avisa jeg skriver i nå. Men samtidig er det et uomtvistelig faktum at Klassekampen hadde ikke eksistert, hvis det ikke hadde vært for Tron Øgrim. Avisa var hans idé og han hadde en posisjon som gjorde at ideen kunne virkeliggjøres.

Jeg husker det som det var i forrige uke at han en gang høsten 1968 ba meg om å ta et patentsmørbrød på samvirkelagskafeen på Hovin for å diskutere en idé han hadde. Vi satt i SUFs sentralstyre sammen. Han foreslo at vi skulle opprette ei månedsavis som vi skulle kalle Klassekampen. Det skulle bli hovedorganet for den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge. Jeg så at ideen var god, men jeg hadde mange innvendinger og kritiske merknader. Etter et par timer ble vi enige om redaksjonell profil, organisering, prinsipper for lay-out og forslag til redaktør. Vi hadde også et opplegg for økonomi og distribusjon. Og fra før av hadde vi et vel innkjørt trykkeri. Tron var formann i Oslo-Akershus SUF, som da var en stor og aktiv organisasjon, så vi hadde folk til å gjøre de viktige jobbene. Da var vi klare for å legge forslaget fram for sentralstyret i SUF. Det ble vedtatt, og da var det bare å jobbe som djevler for å få avisa ferdig til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar 1969, et landsmøte vi var sikre på ville ende i splittelse.

Tron var også en av de to-tre mest sentrale i å drive fram avgjørelsen om å gjøre Klassekampen til dagsavis fra 1977. Det var et prosjekt i Trons ånd, originalt, crazy og vanvittig spennende. Tron var også en pådriver i alle diskusjonene i AKP(m-l)s sentralkomité når rekrutteringa av nye abbonnenter gikk dårlig eller når innsamlingsaksjonene ikke var bra nok.

Polemikeren

Tron var en ener. Det betyr ikke at han var perfekt på noen måte. I lange perioder hadde jeg antakelig mer med Tron å gjøre enn familien hans hadde, så jeg visste godt om hans svake sider. Han var arkitekten bak Klassekampen, men han skrev også et redigeringsdirektiv for avisa som var totalt ugjennomførbart i praksis. Hans skrivekapasitet var overveldende, men han trengte en knallhard redaktør for å få bort gjentakelser og uvesentligheter. Det var en grunn til at han og jeg hadde et så godt kompaniskap. Han var idémitraljøsen, og jeg gjorde mitt ytterste for å skyte ned de ideene som ikke holdt mål. De ideene jeg mente var flygedyktige, gjorde jeg så mitt beste for å omsette i praksis. I 1975 skrev han et dokument som het "Teser om høyreavviket", et omfattende og svært overdrevet oppgjør med det meste AKP(m-l) hadde gjort til da. Dokumentet førte til en voldsom radikalisering av partiet, og bidro sterkt til at vi gjorde en rekke taktiske og politiske feil. Men det bidro også til å skape en entusiasme og innsatsvilje som gjorde et så sinnsvakt prosjekt som å skape dagsavisa Klassekampen mulig.

Som den sentrale teoretikeren han var, er det merkelig at han aldri tok noe lederverv i ml-bevegelsen. Siden hans "Teser" var et oppgjør med den politikken som var blitt ført under Sigurd Allerns ledelse, ville det ha vært naturlig at Tron hadde overtatt ansvaret da Sigurd trakk seg. Men jeg tror at han ikke turte. Han var redd for å tabbe seg ut på det organisatoriske, og antakelig hadde han rett. Han kunne være et ordentlig rotehue. I stedet fikk han sentralkomiteen til å velge inn meg i den jobben, mot min stemme!

Tron var en glimrende polemiker. Nåde den konservative studentpolitiker som la seg ut med ham. De enorme kunnskapene hans, hans karismatiske talegaver og en stor evne til å krydre resonnementer med slående eksempler og masse humor, gjorde ham både elsket og hatet. Naturligvis førte noe av dette langt ut i overdrivelsene, og en del folk er ennå så bitre for dette at de nekter å se hans store fortjenester. Etter at han for en stor del forlot avispolemikken har han fortsatt som polemiker, skribent og taler, men nå i helt andre fora, på møter for ledere i dataindustrien, for skoleelver og fagforeningsfolk, og ikke minst i omfattende debatter på nettet.

Kulturpolitiker og språkmann

Tron grunnla ikke bare Klassekampen, han grunnla også Forlaget Oktober, og han var sentral når det gjalt å opprette Tronsmo bokhandel og plateselskapet Mai, alt sammen vesentlige deler av det kulturelle oppsvinget som ml-bevegelsen representerte. Forholdet til Tronsmo beholdt han til det siste. Han brukte god tid, kjøpte masse bøker og kom med vennlige forslag og tips til personalet.

Tron hadde en vanvittig sterk intresse for vitenskap, litteratur og språk, og han hadde en ensyklopedisk hjerne som den franske ensyklopedisten Dénis Didérot ville ha elsket. Naturligvis skaffet han seg Maos lille røde på flere dusiner språk for å bruke dem som som en rosettastein, som han sa, eller som en nøkkel til å lære litt av disse språkene. Og naturligvis lærte han seg kunstspråkene volapük og esperanto, og skrev lange artikler både om dem og andre kunstspråk.

Ml-litteraturen er et begrep i norsk litteraturhistorie. Det er skrevet mye, både klokt og dumt om dette. Men Tron Øgrims rolle er ennå ikke riktig presentert. Han var leder av AKPs kulturutvalg i deler av denne perioden, og han så det som sin oppgave å ta vare på forfatterne og inspirere dem til å utvikle sitt forfatterskap. Han kunne bruke dager og netter på å diskutere med Dag Solstad, Jon Michelet, Edvard Hoem, Klaus Hagerup, Kjell Askildsen osv., ikke for å få dem til å skrive etter en mal, men for å holde dem innafor ml-bevegelsen og oppmuntre dem i skrivinga. Han viste omsorg for dem og ga dem mye støtte.

Tron skrev en rekke bøker, både fagbøker og skjønnlitteratur, blant annet under pseudonymet Eirk Austey. Da AKP gikk inn i sin politiske krise på slutten av syttitallet hadde Tron og jeg en rekke diskusjoner om hvordan vi skulle gå videre etter splittelsen i den internasjonale ml-bevegelsen, og vi forsøkte å legge opp en strategi som ikke var så avhengig av utenlandske forbilder. Dette førte til at Tron skreiv boka "Marxismen - vitenskap eller åpenbaringsreligion". Mens vi tidligere hadde stått for en nokså bokstavtro marxisme, løser han her opp og peker på nødvendigheten av å forankre politikken i virkeligheten.

Han fulgte seinere opp med boka "Den vestlige maoismens sammenbrudd", som må oppfattes som et forsøk på å få bevegelsen på fote igjen etter krise og splittelse.

Men noe av det han virkelig brant for å formidle er formulert i boka "Grisen før jul", der grunntanken er at den største illusjonen man kan ha i dag er at samfunnet bare kan fortsette som nå. Det er som å være en glad gris i november og tenke at det har jo gått bra til nå. Tjue år seinere er det heldigvis en del flere som begynner å skjønne at kapitalismen kjører oss til helvete på første klasse gjennom sin enorme rovdrift på mennesker og natur.

Internasjonalisten

Tron var også leder av AKPs internasjonale utvalg en periode, og han kunne alt om de mest perifere smågrupper rundt omkring på kloden, men han brukte også veldig mye tid på å snakke med representanter fra partier og grupper fra massevis av land. Da den tyske studentlederen Rudi Dutschke kom til Norge etter studentopprøret var en av hans første replikker på norsk jord: "Hvor er Tron Øgrim?" Tron var hovedansvarlig for AKPs internasjonale politikk på godt og vondt. Han gjorde veldig mye for å bringe internasjonale erfaringer til Norge, noe som gjorde at norske revolusjonære fikk lære av erfaringene til kommunister i India, Peru, Filippinene, Indonesia og mange andre land. Men han ville så gjerne at eksemplene skulle være gode, så han gikk nok i møte med Kina, Albania og Kambodsja med nokså store skylapper.

Vi deltok sammen i SUF-delegasjonen til Kina i 1970. Da møtte vi Mao, og som formann var det jeg som måtte prøve å føre en slags samtale med den legendariske revolusjonslederen. Det var ikke akkurat til stor hjelp at Tron hveste inn i øret mitt "Prat ikke tull, prat ikke tull."

Tron var veldig tidlig ute med å foreslå at vi skulle organisere og sende norske helseteam til frigjøringsbevegelser rundt omkring i verden, Palestina, Eritrea, Afghanistan og Filippinene. Dels kunne vi bidra til å hjelpe folk i nød med å etablere helt elementære helsetjenester, og dels ville de som reiste ut lære en masse av dem de samarbeidet med, lærdommer som vi her i Norge kunne ha nytte av. Dette var i tanke og handling en politikk i ånden til Den internasjonale brigaden i den spanske borgerkrigen, sjøl om helseteamene naturligvis var ikke-stridende.

De siste par åra av sitt liv viet Tron til arbeidet med å støtte kampen mot føydalisme og undertrykking i Nepal. Han drev aktivt solidaritetsarbeid for Nepal. Han holdt foredrag og skreiv massevis av artikler om landet, ikke minst i nettleksikonet Wikipedia. Seinest for et halvt år sia ba han om et møte med meg for å drøfte taktikk og strategi for Nepal-arbeidet.

Skoleelever og lærere over hele landet vil huske Tron som en enorm ressurs i arbeidet med Operasjon Dagsverk, da han mange ganger reiste land og strand rundt for å dele sine kunnskaper med dem som skulle ut å gjøre en solidarisk innsats for land og folk langt borte.

Da Tron var leder av internasjonalt utvalg hadde han en sekretær som var helt uunnværlig for ham. Hun forteller at det kunne være nervepirrende når de nærmest løp fra møte til møte gjennom bytrafikken mens Tron alltid leste ei bok mens han gikk. Og mens han kunne være kaotisk i sine egne personlige forhold, var han alltid nøye med disse avtalene, og en meget hensynsfull og omtenksom leder overfor dem han hadde direkte lederansvar for.

Han var en tapper mann, han var øltapper han

heter det i en sang av Hans Rotmo. Tron tok initiativet til det som er kalt "proletariseringkampanjen". Jeg tror han i utgangspunktet ble inspirert av ei kommunistisk gruppe i Japan, men prosjektet stod fort på egne bein. Tanken var at siden vår teori sier at arbeiderklassen er den viktigste klassen for å skape et sosialistisk samfunn, så holder det ikke å bare sitte på studentkantina å prate om arbeiderklassen mens man venter på å finne seg et lunt lite stipendiat. Man må vise sin holdning i praksis ved å bli arbeider, for på den måten å jobbe sammen med arbeiderklassen for det sosialistiske målet.

Og Tron ble arbeider sjøl, etter hvert også fagforeningsmann. Den viktigste arbeidsplassen hans var på øltapperiet på Schous bryggeri i Oslo. Der lærte han seg å sjaue og han lærte seg mye om å snakke for helt andre fora enn Studentersamfundet. Tron var veldig glad i å jobbe på bryggeriet. Han ble sterk av det og han fikk masse inspirasjon. Han deltok aktivt i kampen mot sentraliseringa av bryggeribransjen og satt også som ansattrepresentant i styret for Ringnes-konsernet, der han også satte seg i respekt hos motparten, fordi han evnet å analysere næringa på en skarp måte.

Internettvisjonær og ensyklopedist

På slutten av 1970-tallet begynte Tron og jeg å diskutere de enorme samfunnsmessige endringene som vi trodde datarevolusjonen kom til å føre til. I åra som fulgte prøvde vi å få bevegelsen til å ta datarevolusjonen på alvor og legge opp en strategi og taktikk i forhold til det. I hovedsak lyktes vi ikke. Mange trodde at dette var et forsøk på å snakke oss bort fra problemene i ml-bevegelsen, mens andre mente at det var å sette teknologien foran menneskene. Ikke minst Tron la ned et voldsomt engasjement i å formidle sine tanker om hvordan framtida kom til å se ut gitt de store teknologiske revolusjonene som vi så foran oss. Dessverre lyktes vi ikke i å gjøre dette til et kollektivt prosjekt for ml-bevegelsen. Men om klangbunnen i AKP ikke var så stor, ble det flere og flere utafor bevegelsen som gjerne ville høre Tron snakke om dette.

I et drøyt tiår var Tron en svært mye brukt foredragsholder og skribent. Han ble invitert til å snakke om datateknologi og samfunnsomveltning for alt fra Posten til IBM, for store nasjonale og internasjonale selskaper og for eksperter på en masse områder.

Dataeksperten Gisle Hannemyr kaller Tron Norges første blogger, siden Tron i årevis hadde et nettsted med løpende kommentar, kritikk, innfall og innspill. Nettstedet het "Under en stein i skogen". Der førte han en utrettelig kamp mot Bill Gates, mot dumme politikere og for det han kalte "det kommunistiske Linux". Datainteresserte kjenner Tron som en iherdig forkjemper for åpen kildekode. Mainstreamjournalister skjønner knapt hva dette handler om, men det er faktisk en uhyre viktig politisk kamp, der utfallet kan ha svært mye å si for framtida vår.

Da nettleksikonet Wikipedia kom til Norge, var det naturlig at Tron kastet seg over det, og etter hvert er han blitt en av de ivrigste bidragsyterne. For Tron var dette det ideelle kommunistiske prosjekt. Det er gratis kunnskap tilgjengelig for alle og det bygger på kollektiv dugnad. For Trons arbeidsstil passet det naturligvis glimrende, siden han elsket å hamre løs på et tastatur til alle døgnets tider. I Wikipedia har han levert massevis av solide bidrag særlig om Nepal og om kunstspråk. Og det fine med Wikipedia er at det han har skapt der lever videre, andre kommer til å dra nytte av det og bygge videre på det.

Angrepene på Tron

Det fantes noen som var virkelig rasende på Tron. Noen har fortsatt ei øks å slipe etter en drepende polemikk i Studentersamfundet for tretti år siden. Og han har opplagt tråkka på en masse tær, og slett ikke alltid med god grunn. Men jeg tror en viktigere grunn til at noen var så opptatte av å rakke ned på Tron var at han aldri gjorde avbikt. Han var kommunist til sin død, og beklaget ingenting. Han gikk ut av AKP en gang på nittitallet, men fortsatte i RV og Rødt. Og kommunist var og ble han. Han fulgte virkelig Marx parole "Gå din egen vei og la folk prate." Herskerteknikkene som ble brukt mot Tron var latterliggjøring og usynliggjøring.

Jeg skal nøye meg med ett eksempel: Da den såkalte Hagtvet-debatten raste for noen år siden møttes Tron og Hagtvet på Aschehougs hagefest, og noen ville tvinge Tron til å håndhilse på Hagtvet. Tron ble rasende og det kom til en slags konfrontasjon, og jeg skal ikke påstå at det var velformulert polemikk som foregikk. Aschehougs hagefest er nå et sted der folk drikker seg fulle og prater tull. Det sjofle kom etterpå da ei norsk avis fant ut at det var viktig å gjøre ei stor sak av dette. Det var ikke noe annet enn rein personsjikane. Jante!

Jeg veit at Tron ble veldig lei seg for den typen behandling. Han gjorde ikke noe vesen av det, nedlot seg aldri til å svare og kompenserte gjerne med å jobbe mer med det han syntes var viktig. Men det såret ham, og han skulle ha vært forskånet fra det.

I vinter hadde jeg en prat med Henning Mankell i Maputo, og jeg sa at jeg hadde lyst på å lage et Øgrim-seminar i forbindelse med at han snart skulle fylle 60 år. "Javisst," sa Henning, "Tron har ikke bare vært viktig i Norge, men også i hele Norden. Jeg stiller gjerne opp."

Nå ble det ikke slik. Men jeg har ikke slått fra meg tanken på at det må kunne la seg gjøre å gi denne ruvende skikkelsen i nyere norsk historie den plassen han fortjener, sjøl om han dessverre ikke får oppleve det sjøl.

---
Marit har mistet en sønn hun var svært glad i. Maja, Liv og Ellen har mistet en helt spesiell far. Leikny har mistet broren sin. En stor familie har mistet et midtpunkt. Jeg sørger med dere.

Pål Steigan, 25. mai 2007