Norge - en utkant i bakkant?

Desember 1999

Finansminister Gudmund Restad innrømmer at han har et forklaringsproblem (Aftenposten 23.11.99): "Det er ikke lett å få folk til å forstå at disse pengene ikke kan brukes direkte i Norge," sier han som en kommentar til meldingene fra OECD om at Norges formue i utlandet antakelig vil vokse med nærmere 270 milliarder de neste to årene. Nei, det er vanskelig å forstå, og enda vanskeligere er det å forstå at dersom man ikke kan bruke noe av disse pengene i dag, hvordan skal man da kunne bruke dem i framtida? Vil pengene endre karakter når det blir flere av dem, og det dessuten blir renter på dem, slik at de kan endelig kan brukes til noe annet enn å investere i alle andre land enn Norge?

Det Restad ville hatt rett i, er at en slik formue ikke kan brukes til hva som helst i Norge. Hvis de bare hadde blitt pumpet inn for å høyne nordmenns luksusforbruk, ville det naturligvis ført til mye rart. Men Restad skiller ikke mellom forbruk og samfunnsmessig investering. Der følger han i fotsporene til Sigbjørn "Pææng-på-bok" Johnsen. Begge baserer seg på en svært forenklet modell der nasjonaløkonomien likestilles med privatøkonomien og investeringer i utlandet likestilles med en families bank- eller pensjonsinnskudd. Investeringer i Norge likestilles med en families "investeringer" i husholdningsmaskiner o.l. Men dette er totalt misvisende. Når en familie investerer er det svært ofte i "utgift til utgifts erhvervelse". Familien øker ikke sine framtidige inntektsmuligheter ved å kjøpe en bil, den øker sine framtidige utgifter. Når en nasjon investerer i transportsystemer, er dette på kort sikt en uttelling av statskassa, men er investeringen fornuftig, vil den gi nasjonen økte inntektsmuligheter i framtida. Norske myndigheter fant det på syttitallet fornuftig til og med å låne penger for å finansiere oljeinvesteringene i Nordsjøen. Det viste seg å være en svært lukrativ investering, på tross av utgiftene til å betjene lånene.

Nå står Norge i den misunnelsesverdige posisjonen at landet kan slippe å låne penger for å gjøre investeringer. Hvis man nå har investeringsmuligheter med et framtidig inntektspotensial, burde man jo absolutt investere en del av oljeformuen i dette. Og slike muligheter finnes, likevel investerer man ikke. Det er en gåte. Det betyr at man ikke legger opp til å skape en alternativ næringsstruktur den dagen olje- og gasskildene ikke lenger er lønnsomme. Og det er farlig, for da legger Norge opp til å bli en uproduktiv renteniststat.

Det man burde ha gjort var å bruke en del av oljeformuen bevisst til å skape det grunnlaget og det næringslivet vi skal leve av etter oljeepoken. Mye tyder på at i dag handler det om kunnskapsindustri. Hvis Norge nå bevisst brukte penger og menneskelige ressurser på å skape en avansert kunnskapsindustri, ville man ikke behøve å bekymre seg over hva som skal betale framtidas pensjoner. Det som burde vært gjort var å bruke denne enestående muligheten til å utvikle Norge fra et råvareeksporterende land til et kunnskapseksporterende land. Man burde satt oljekapitalen inn i forskning og utvikling, men også i utvikling av infrastruktur og utdanning. Den aller viktigste ressursen et land har er menneskene som bor der, deres kompetanse, deres evner, deres fantasi og skaperkraft. Investering i utdanning fra førskole til universitet og videreutdanning er en av de mest lukrative investeringene et land kan gjøre. Hvis det så kombineres med moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, begynner det å likne noe. Det som trengs er en nybygging og oppgradering av landet, like dristig og like omfattende som den enorme gjenoppbygginga etter 2. verdenskrig. Den gangen var landet fattig, men man klarte det. Nå er landet søkkrikt, men mangler politikere med visjoner, dristighet og evner.

Men Restad setter seg faktisk mot å bruke oljeformuen på den måten. Han er sikkert ingen dum mann, så han skjønner vel at å investere på denne måten ikke betyr å forbruke formuen. Men likevel setter han bom for å gjøre det nødvendige. Rett skal være rett, han gjør det med full dekning i en nasjonalforsamling like fantasiløs og perspektivløs som regjeringen. Slik sett har vel det rike Norge fått de politikerne vi fortjener.

Noen tenker annerledes. Finland har klart å komme ut av en tilnærmet depresjon på begynnelsen av nittitallet til å være blant de ledende i verden innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Dette skyldes ikke bare Nokia, det skyldes en helt bevisst og langsiktig satsing på skoleverket, videreutdanning, forskning og utvikling. Som leder av Norsk Info2000 deltok jeg på messe og utstilling i regi av EUs Information Society and Technology i Helsinki i slutten av november, og må innrømme at jeg ble en smule imponert over hva finnene har fått til, og kanskje i enda større grad over hva de ser ut til å kunne få til. Og suksessen handler ikke bare om IT eller IKT, den handler også om en parallell satsing på kultur, fordi man har skjønt at de nye mediene må fylles med noe. Derfor har man skapt møteplasser mellom multimediaindustrien og kultursektoren som sammen bidrar til å skape noe ingen av dem kunne klare alene. Dette gjelder blant annet nye, tverrfaglige utdanninger på høyskole- og universitetsnivå.

Og hvor var Norge under IST-99? Faktum er at Norge var nesten usynlig. Vi var mindre synlige enn Litauen og Hviterussland, uten å si noe negativt om dem, og en anelse mer synlig enn Aserbajdsjan! Og det til tross for at Norge har forpliktet seg til å betale inn ca. 530 millioner over de kommende fire årene til IST-programmet. Det heter så stolt i regjeringens IT-melding at Norge er "En utkant i forkant", og jeg skal ikke benekte dette. Norge har mye avansert IT-industri og vi har mange flinke folk. Men det mangler et helhetlig løft. Det mangler vyer og perspektiver. Og vi mangler politiske ledere som kan trekke opp disse perspektivene. I stedet sitter vi der med oljeformuen og engster oss over alt det skumle som kan skje dersom vi skulle komme til å bruke noe av den her i steinrøysa. Da varer det ikke lenge før vi må slutte å snakke om at vi er i forkant.

Pål Steigan
Leder av fagutvalget for Norsk Info2000