Vålerengens prestegård er et sammensatt hus, både stilistisk og kompositorisk. Den eldste delen av huset er holdt i en enkel sen-barokk, og stammer fra 1700-tallet. Det er fra denne gården Vålerengens tomter ble utparsellert fra 1850-tallet. Allerede på 1200-tallet, da kirken tok eiendommen i sin besittelse for første gang, var det en gård her.

Hoveddelen av bygningen er tilføyet på 1870-tallet, i gotiskpreget sveitserstil, for overrettssakfører Salomonsen. Hele byggverket, som er blitt kalt Vålerengen hovedgård, har en lang, smal bygningskropp, med to markante arker i ulik størrelse, samt en overbygget veranda, vendt mot byen. Stilen kan minne noe om den man finner hos arkitektene Paul Due og Bernhard Steckmest på denne tiden; huset de tegnet for Kragerøs grosserer Myhre er ganske likt komponert. Samtidig finner vi det nygotiske, forenklede palladiomotivet i arkenes trippelvinduer (Palladios midtvinduer var utstyrt med rundbue), som også var hyppig i bruk av Due og Steckmest, og motivet finnes også hos Hjalmar Welhaven og Henrik Thrap-Meyer. Sistnevnte var stadig engasjert i bygging av kirker og bedehus, og på 1880-tallet tegnet han Oslos bispegård.

Eiendommen, med sine gjenværende 27 mål, ble solgt i 1897 til anleggelse av Vålerengens kirke (arkitekter Heinrich Jürgensen, vinner av konkurransen 1898, og Holger Sinding-Larsen, utførende arkitekt 1902), mens hovedhuset ble tatt i bruk til prestebolig. Deler av bygningen anvendes fremdeles til dette formål. Den flotte hagen ble utarbeidet til park, og oppnavnet "Salomonshagen" henger stadig ved.

Anvendt litteratur:
Vålerenga - treby i støpeskjeen. Bevaring og fornyelse, 1982
Arkitektur i Oslo, Kunnskapsforlaget 1999

Geir Tandberg Steigan

© 2000 arc!