Denne frittliggende leiegårdsvillaen ble oppført i årene 1889-90 på tomteparseller av Parkveien og Briskebyveien for eiendomsspekulanten Emil Christoffersen ved arkitekt Henry Bucher. Christoffersen var murmester, og med tiden godseier, og han lot oppføre en mengde gårder på Skillebekk og langs Schweigaards gate. Han lot også oppføre nabogården Inkognitogaten 18 (1890), en mer beskjeden slektning av Riddervolds gate 2, også denne er tegnet av Bucher, og er i nyere tid blitt statsministerbolig.

Riddervolds gate 2 er bygget i pusset tegl, i hovedsak over to etasjer. Hjørnet er kraftig markert met et tårnoppbygg som strekker seg ytterligere to etasjer over hovedgesimsen, og endatil er kronet med et høyt lanternespir, som ble innsatt som en kopi av det gamle ved oppussing frem mot 2008. Hovedfasaden vender mot Inkognitogaten, og er gitt tyngde ved et bredt karnapp over to etasjer. Dette flankeres igjen av en loggia med et kraftig gavloppbygg. Det store trappevinduet vender mot Riddervolds gate, og har tympanonfelter både øverst og over inngangsdøren. Fasaden er meget rikt utsmykket, med søyler, pilastre og stukkornamentikk. Stiluttrykket er en rik italiensk nyrenessanse. Englerelieffet over annen etasjes vinduer er utformet av den da 20 år gamle Gustav Vigeland, som i denne periode arbeidet i atelierene hos Brynjulf Bergslien og Mathias Skeibrok.

Bygningen har i mange tiår huset kontorer, blant annet for bankvirksomhet og ”Norge 2005”. Huset ble underlagt en omfattende oppussing da den i 2008 ble innlemmet blant bygningene som utgjør regjeringens bolig- og kontorkompleks bak slottet. Huset er sammenbygget med representasjonsboligen i Parkveien 45 og Statsministerboligen i Inkognitogaten 18.

Sent på 1890-tallet var gården kommet i arkitekt Frithjof Grann-Meyers eie. Han bodde selv i Inkognitogaten 18. Huset hadde én leilighet i hver av de romslige etasjene. Her bodde ved folketellingen anno 1900 generalkonsul og innehaver av tremasse- og maskinforretning Christian Blom Lorentzen og grosserer Hagen Elias Dahr med sine familier.

Geir Tandberg Steigan

© 2011 arc!/arkitekturhistorie.no