Dette omfattende bygningskomplekset ble oppført for et interessentskap ledet av generalkonsul Peter Johan Kay Petersen i årene 1884-90, ved arkitekt Henrik Thrap-Meyer.

Petersen hadde i forkant av byggingen, fra 1874 og i årene som fulgte, kjøpt opp et ikkeregulert forstadsområde; et slumkvarter kalt ”Røverstatene”, bestående av gateløpene Algier, Tunis og Tripoli. Petersens byggeselskap ble hetende ”Algierkompagniet”, og bygningskomplekset ble lenge kalt Petersborg. ”Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelse” ble dannet i 1874 av Petersen, major, senere kaptein Hans Peter L’Orange og apoteker Ole Andreas Haanshuus. Elendigheten i de gamle slumkvarterene her ble beskrevet av blant andre Eilert Sundt.

Petersen tok i 1846 handelsborgerskap i Kristiania, og ble med tiden disponent i Nydalens Compagnie, en av Norges største fabrikker. Her var han administrerende direktør til sin død i 1896.

Da Petersen planla den nye bebyggelsen ved Ruseløkkveien, engasjerte han i 1875 arkitekt Henrik Thrap-Meyer til å utferdige skisser til bebyggelsen på høyden over Ruseløkkveien. Året etter tegnet arkitekt Wilhelm von Hanno et annet utkast, som brøt opp den planlagte bebyggelsen med tårn og karnapper, samt med en inndeling i tre mindre kvartaler. Petersen kjente til von Hanno fra tidligere samarbeid, ettersom von Hanno sammen med sin daværende kompanjong Schirmer i 1858 tegnet Petersens bolig- og forretningsgård i Karl Johans gate 16.

Arkitekt von Hannos utkast var preget av en monumental renessansestil, med runde tårnhjelmer og kupler. Thrap-Meyers senere utkast ble preget av von Hannos arbeid, men bærer samtidig tydelig preg av Thrap-Meyers historistiske stilfusjon.

Petersen innbød i 1878 til aksjetegning for byggingen av det omfattende komplakset, men aksjetegningen var laber. Morgenbladets redaktør Christian Friele advarte mot tegning av aksjer, blant annet på mistanke om dårlig rentabilitet, og i 1879 fikk boligmarkedet i hovedstaden en knekk. Det meste av finansieringen ble overlatt til konsul Petersen, og byggestarten ble forskjøvet til 1881. Det ble utført omfattende planerings- og sprengningsarbeider til forberedelse av byggetomten. Samtidig ble det forhandlet med byens planmyndigheter om anleggets omfang, og man kom med tiden til enighet om en utførelse som til en viss grad begrenset det opprinnelige initiativ. Tomteoppkjøp tok også lengre tid enn planlagt, ettersom Petersens planer drev grunnverdiene i været før han hadde ervervet alt nødvendig tomteareal. Petersens totale kostnader kom på kr. 2 500 000.

Kranselag for basaranlegget ble holdt i 1882, og da gjensto innredningsarbeidene. Basaranlegget hadde adresse Ruseløkkveien 1, og på dens tak ble de følgende år gaten Victoria terrasse anlagt, og det store leiegårdskomplekset bygget. Byggmestrene Hansen og Olsen sto for byggingen av basarene, under ledelse av L’Orange, etter Arkitekt Thrap-Meyers tegninger. Arbeidet, som ble utført for det daværende ”Ruseløkbakkens Interessentskab”, hadde da pågått i åtte år.

Basarbygningen ble i det vesentlige oppført over to åpne etasjer, i upusset rød tegl, med store, stikkbuede åpninger etter hannoveriansk mønster. I 1960-årene ble alle synlige spor etter det gamle basaranlegget fjernet, og et butikkanlegg etter datidens smak ble bygget (arkitekter Arnborg & Jensen).

I årene 1884-1890 byggemeldte Henrik Thrap-Meyer samtlige leiegårder tilhørende komplekset, langs Victoria terrasse og Kronprinsens gate (det gamle Algier). Arbeidet med de siste gårdene langs Kronprinsens gate ble imidlertid ledet av arkitektkontoret Due & Steckmest. Disse har et langt mer beskjedent preg enn boligkompleksets monumentale fremside. Det ferdige bygningskompleks omfattet intet mindre enn 787 værelser (kjøkkenrom og pikeværelser inkludert), på en bebygget grunn medregnet gårdsrommene på ca. 7 200 kvm. Hver leiegård var individuelt bygget, innenfor en felles kompositorisk helhet. Dette gjaldt det ytre, for i bakgårdene gjorde bygningene ulike krumspring som fulgte utbygg for hovedtrapper, bitrapper og annet. Bygningskomplekset fikk en meget høy standard for sin tid, med innlagt elektrisk strøm og badeværelser. Langs hovedfasaden lå de største leilighetene, med 6 til 12 værelser, og arealer på 240 til 460 kvm. Leilighetene mot Kronprinsens gate var langt mer beskjedne. Inspektør for byggingen her midt på 1880-tallet var arkitekt Frithjof Grann-Meyer.

I 1888 var Algierkompaniets eiendomsmasse i de gamle ”Røverstater” verdsatt til kr. 1 994 000. Dette omfattet basarene, ti leiegårder mot Victoria terrasse og Kronprinsens gate, ubebygde tomter i Kronprinsens gate samt et basseng for oppbevaring og inntak av sjøvann. Ved boligkomplekses ferdigstillelse to år senere, omfattet dette i alt 13 leiegårder fordelt på tre kvartaler. Det nordligste kvartalet lå inntil en leiegård oppført i 1877, som i 1898 ble påbygget og gitt tårn og spir (arkitekt Olaf Boye), slik at den sto til Victoria terrasses monumentalitet. Victoria terrasses karakteristiske silhuett er lett gjenkjennelig i bybildet, og bygningenes karakter vitner om en optimistisk storbyånd som så vidt hadde nådd frem til Kristiania i 1880-årene. Initialene P. P. i smijernsgitre og andre utsmykningsdetaljer vitner om konsul Petersens tilstedeværelse. Gaten har sitt navn etter kronprinsesse Victoria av Sverige og Norge.

Leiegårdene i Victoria terrasse har hovedfasade langs Ruseløkkveiens løp, og ligger høyt over de omkringliggende bygninger. Hovedfasaden bygger på en vektmessig symmetri, der midtre kvartal danner et monumentalt tyngdepunkt, med sin kraftige midtkuppel og flankenes tårnoppbygg og spir. Sidekvartalene er noe ulike hverandre, grunnet ulike omkringliggende forhold. Indre flanke har kraftige kuppeloppbygg. Sydkvartalets sydvendte kortfasade danner et karakteristisk motiv, med sin høyreiste vertikalitet. I denne enden rager bygningen fem fulle etasjer til værs, med tårn og kupler over dette. Ellers har komplekset for det meste fire etasjer. Bygningene er utført i pusset tegl, og har en kvaderpusset første etasje med rundbuede vinduer. Annen og tredje etasje er knyttet sammen ved kolossalpilastre med kraftige, fantasifullt artikulerte kapiteler. Den litt lavere fjerde etasje er enklere artikulert. Hovedaksene er markert som risalitter, med grupperte, smale vinduer og tårnoppbygg. Stedvis finnes balkonger og altaner. Stiluttrykket bygger på en fransk nyrenessanse, men er kraftig påvirket av en fritt fortolket nygotikk, med bladornamentikk og spissbuer. Thrap-Meyers ”Kurbadet” i Akersgaten 74 (1885) danner en stilmessig parallell, dog i et langt mer beskjedent format.

Petersborgcompagniet med dets eiendommer tilfalt ved konsul Petersens død i 1896 hans pleiesønn Peter Arnoldus Petersen. Bygningskomplekset innbrakte aldri tilstrekkelige inntekter, og eierne fikk stadig økonomiske problemer, særlig etter Kristianiakrakket i 1899. Bygningene ble deretter i økende grad tatt i bruk som kontorer. Basarene ble solgt til Christiania Sparebank i 1905, for beskjedne kr. 130 000.

Selskapet solgte leiegårdene til Staten, etter vedtak i Stortinget 12. juni 1913, for kr. 1 600 000 samt omkostninger på kr. 20 000. Dermed fikk flere departementer tilhold her, nemlig Landbruksdepartementet, Utenriksdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet samt departementer for sosiale saker, sjøfart, industri og fiskeri. Dessuten fant man blant andre Statsrevisjonen og Medisinaldirektoratet i bygningene. Flyttingen hit førte til at arbeidet med byggingen av Regjeringkvartalet i Akersgaten stanset opp, og kun den sydlige fløy ble oppført (arkitekt Henrik Bull).

Utenriksdepartementet tok med tiden over hele nord- og midtkvartalet, hvor de ble inntil Gestapo tok over det meste bygningskomplekset ved okkupasjonen i 1940. Gestapos tilstedeværelse ledet til to allierte bombeangrep på Victoria terrasse; 25. september 1942 og 31. desember 1944. Disse angrepene gjorde mer skade på omgivelsene enn på Gestapos norske hovedkvarter. Det gamle Drammensveien 2 gikk tapt, og flere sivile mistet livet. På den tiden ble kvartalene forbundet med grufull tortur av motstandsfolk.

Etter krigen tok det tid før Utenriksdepartementet vendte tilbake til de to nordligste kvartalene. Først i 1963, da den nye kontorbygningen mot 7. juni plass sto ferdig (arkitekter Heiberg og Sandvik) og sammenbygging og ominnredning av de gamle bygårdene var fullført, flyttet UD inn. Riksrevisjonen holdt til i sydkvartalet helt til 1996.

Dikteren Henrik Ibsen bodde i sydkvartalets sør-vestre del i årene 1891-95. Her er interiørene delvis bevart, og flere andre interiørdetaljer er siden tilbakeført. Ibsens hustru Suzannah klaget over leiligheten: ”Denne for mig saa dødbringende Leilighed. Jeg haaber jeg aldrig faar se den igjen.” Hennes mann sa etter hvert opp leiligheten: ”Boligen på Victoria Terrasse har jeg altså nu opsagt og lejet 2. etage i den nye gård, som brødrene Hoff indretter på hjørnet av Arbins gade, og Drammensveien. Det var Sigurd og Bergliot, som bragte den i forslag og jeg tror at du vil finde dig tilfreds med den.” I Victoria terrasse skrev han Byggmester Solness og Lille Eyolf.

Blant beboerne i ”Petersborg” ved folketellingen 1885 var arkitekt Johan Storm Munch, pensjonatbestyrerinne Susanna Hofgaard, malerinnen Asta Nørregaard, redaktørene Claus Anton Thommessen og Erik Wullum, kunstmaler Lorentz Norberg og gullsmed Kasper Bingen.

Ved folketellingen anno 1900 fant man blant kvartalenes mange beboere ingeniør og bestyrer ved fabrikken Alfheim Waldemar Bergh, keiserlig russisk generalkonsul Albert Theodor Tøttesmann, byråsjef Carl Ingstad, restauratrise på dampskip Mathilde Danielsen, pianofabrikant Thor Hals, mineralvannsfabrikkeier og overrettssakfører Marcus Parelius, militærlege Andreas Irgens, generalmajor Johan Fredrik Thaulow, ”Eidsvold”s redaktør Johannes Sundby, grenseinspektør Jakob Johan Woxen, maskingrosserer Storm Martens, stortingsstenograf Ulrik Mørk, skuespillerne Karl Bergmann og Vilhelm Ringe, Statsbanenes driftsbestyrer Oscar Jacobsen, komponist og armémusikkinspektør Ole Olsen, musikerparet Marie og Michael Flagstad, med blant andre datteren Kirsten Målfrid Flagstad (senere dramatisk sopran av internasjonalt format), arkitekt John Knudsen og Hagbarth Schytte-Berg, skipsmegler Christian Tofte samt Karen Gulbrandsen, ”Fast rengjøringskone for gaarden og dens Kontorer, gaardskvartalet Victoria Terresse 6., 7. og 7b samt Kronprinsensgd. 12 og 12b fast rengjøringskone for de i disse hus, contor med undtagelse af havne Kontorene”.

I 1910 hadde leiegårdene fremdeles mange beboere, for eksempel de ovenfornevnte Hals, Parelius, Olsen og Ingstad, og dessuten fullmektig i Den norske enkekasse og lærer ved Kristiania handelsgymnasium Kristian Bjørnstad, Petersborgcompagniets forretningsfører Johan August Østenbye, tegner og kunstner Øivind Sørensen, konservator Finken Rognerud, skuespiller Helena Normann, bergverksdirektør Oscar Stave, kunstmaler Martini Aagaard, overkonduktør ved Statsbanene Oluf Schulstad, bestyrer ved Stange Meieribolag Carl Marinius Berg og sangerinne og husbestyrerinne Mimi Hviid.

Geir Tandberg Steigan

© 2012 arc!/arkitekturhistorie.no